Filmfestivalen i Berlin: Eskil Vogt viser allerede i sin første film som regissør at han virkelig har noe å fare med.
Blind er et stemningsfullt drama, der han leker med spennende filmatiske virkemidler for å fortelle sin selvskrevne og interessante historie (som han ble prisbelønnet for på Sundance-festivalen).
Ellen Dorrit Petersen spiller avmålt og balansert i hovedrollen, og er med på å gjøre Blind til en helt spesiell filmopplevelse.
Uklart skille mellom fantasi og virkelighet
Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) har blitt blind, og lever stadig mer tilbaketrukket.
Hun holder seg inne i leiligheten, der hun av og til får følelsen av at mannen (Henrik Rafaelsen) kommer hjem i all hemmelighet på dagtid for å spionere på henne.
Samtidig foregår det ting mellom noen av naboene som kanskje, eller kanskje ikke, er et resultat av Ingrids egen fantasi.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skillet mellom fantasi og virkelighet er uklar i denne filmen. Ute av stand til å se, dyrker Ingrid frem bilder av ting som kan ha skjedd, eller situasjoner slik hun ser dem for seg.
Samtidig representerer fantasiene ting som skjer med Ingrid selv, uten at ting skal røpes videre.
Eskil Vogt lar mysteriet vokse i det stille, og gjør en god jobb med å holde filmens friske tone vedlike. Den får meg stadig til å undre på hvor historien er på vei.
Takler utfordrende rolle
Ingrids fantasier er av og til flyktige, som gjør at tid og rom endrer karakter. Som for eksempel når mannen fører en samtale med en gammel kompis (Marius Kolbeinstvedt), og bakgrunnen veksler mellom å være en cafe og buss.
Eller når den svenske nabodama (Vera Vitali) er på jakt etter en hovedperson, og rommet plutselig går fra å være eksklusiv festbule til tomt og forfallent.
Filmen leker med min virkelighetsoppfatning, og det liker jeg!
LES: Anmeldelsen av Oslo 31. august
Det er flott å se Ellen Dorrit Petersen få bryne seg på en utfordrende rolle, som hun takler imponerende godt. Hun spiller Ingrid med stor sanselighet og følsomhet, og støttes godt opp av fine bi-roller.
Filmens andre store nøkkel er selvsagt Eskil Vogt. Hans bragder sammen med Joachim Trier har skapt forventninger, og nå viser han et potensial som regissør som må ivaretas.
