Filmfestivalen i Berlin: Brutal humor gjør Hans Petter Molands Kraftidioten til en morsom film med mørke undertoner.
Handlingens hovedlinjer kunne kanskje vært fortalt hvor som helst i verden, men bakteppet er desidert gjenkjennelig for nordiske øyne, og sikkert eksotisk for utenlandske.
Persongalleriet er noe overbefolket, men Stellan Skarsgård trer frem som et herlig midtpunkt i rollen som fåmælt mann med et klassisk hevnmotiv.
Kraftidioten overbeviser med en underholdende historie, full av sort humor med både mørke og lyse sjatteringer.
LES: – Skarsgård er som Clint Eastwood!
Farlige krefter på kollisjonskurs
Nils Dickman (Stellan Skarsgård) er brøytebilsjåfør med ansvar for å holde en fjellovergang åpen.
Men når sønnen blir funnet død, og det anes ugler i mosen, viser han sine evner til å rydde vei på en helt annen måte.
Han går over flere lik for å finne frem til narkobaronen med kallenavnet Greven (Pål Sverre Hagen), som på sin side mistenker serbisk mafia for å stå bak drapene.
Og dermed er flere farlige krefter på kollisjonskurs med hverandre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kraftidioten er norsk noir med Coenske kvaliteter, der Fargo synes å være en naturlig sammenligning. Kanskje er årsaken så enkel som at det dreier seg om nordiske figurer med galgenhumor, kombinert med blod og mye snø.
Persongalleriet er stort og rikt, med flere kjente skuespillere i morsomt skrevne roller. Kanskje er det litt for mange figurer å forholde seg til, men det er å anse som et luksusproblem.
Foruten en stødig Skarsgård vil jeg spesielt trekke frem Pål Sverre Hagen i en fornøyelig rolle som glattsleiket og ufyselig riking med knallharde metoder, samt Anders Baasmo Christiansen og Jakob Oftebro som «henchmen» med egne hemmeligheter.
LES: Anmeldelsen av Hodejegerne
Hvem som er filmens kraftidiot, er opp til deg selv å tolke. Er det brøytebilsjåføren som tar opp kampen mot skruppelløse kriminelle, narkobaronen som erter på seg både serbisk mafia og en sint far, eller den serbiske mafiabossen (Bruno Ganz) som tror han kan hamle opp med en svensk brøytebilsjåfør?
De møtes alle til et ampert og voldsomt klimaks med en ganske absurd utgang.
Fortreffelig fotografert
Figurene eksisterer i et slags parallellt univers, der en firefelts motorvei brøyter seg gjennom et øde vinterlandskap mot barcode-Oslo.
Kontrastene mellom glatt by i stål og betong og furumøblert bygdeliv er påtagelig, noe som også gjenspeiles i figurene.
Alt og alle er fortreffelig fotografert av Philip Øgaard, som blant annet fanger inn majestetiske kvaliteter ved fjell og snø, samt de åpenbare konsekvensene av voldsutgytelse.
LES: Anmeldelsen av En ganske snill mann
Hans Petter Moland lykkes gledelig godt med Kraftidioten. Han forteller historien med lavmælt energi, men tråkker kraftig til når det trengs.
De plutselige innslagene av morbid humor og bloddryppende vold skaper et filmatisk univers det er morsomt å være publikum i.
Kraftidioten er full av situasjoner hvor jeg ikke er helt sikker på om det sømmer seg å le, og andre scener hvor det ikke er et dilemma i det hele tatt!
