A.O. Scott, den renommerte filmkritikeren til The New York Times, satte fingeren på en av Philip Seymour Hoffmans unike egenskaper allerede i tittelen på sin hyllest til den avdøde skuespilleren.
Hans åpenbare sårbarhet, selv i møte med filmfigurer som tilsynelatende ikke utstrålte dette, ble hans varemerke.
LES OGSÅ: Philip Seymour Hoffman ble funnet død 2. februar 2014
Selv om han vant Oscar for beste mannlige hovedrolle for Capote i 2006, og tok steget opp fra de mange birollene i starten av hans karriere, forble teateret en essensiell del av hans liv.
I videoen til høyre kan du se og høre den britiske regissøren Richard Curtis, som samarbeidet med Hoffman i «The Boat That Rocked», fortelle om personen bak skuespilleren.
Denne lista handler ikke om Hoffmans beste roller, men om de beste filmene han har medvirket i. Enten det er i en hovedrolle eller i en birolle. Det var vanskelig å stemme frem denne lista. Det er en vanskelig liste i seg selv. For hans arbeid spenner stort og bredt.
Almost Famous, Og så kom Polly, Magnolia og The Boat That Rocked var alle sterke boblere som nesten klatret inn på denne lista over de fem beste filmene.
Derfor ønsker vi at du også forteller oss om dine favorittfilmer med Philip Seymour Hoffman i kommentarfeltet helt nederst. Del dine favorittscener, -øyeblikk eller -intervjuer med oss.
New York i et nøtteskall (2009)
Denne filmen skapte stor debatt innad i Filmpolitiet-redaksjonen. For meg personlig er dette en av forrige tiårs aller beste filmer, mens andre mente den var for lang til å oppnå det den forsøker å gjøre. Birger Vestmo gav opp å gi en dom etter å ha sett pressevisningen i 2009.
I filmen med den engelske originaltittelen Synecdoche, New York forteller manusforfatter og regissør Charlie Kaufman om teaterinstruktøren Caden Cotard som mister fotfestet når kona tar med seg datteren og rømmer til Berlin for å bli berømt kunstner.
Spillefilmdebuten til Kaufman viser oss en skuespiller med verdenen som teaterscene. Slik vi lever på livets scene.
Genial galskap eller pretensiøst piss? Jeg vet ikke. Derav terningkast ”?” til Charlie Kaufmans regidebut. Mannen bak vidunderlige manus som Being John Malkovich, Adaptation og Evig solskinn i et plettfritt sinn har prestert en film som er så sær, så skrudd og så rar at jeg hadde store problemer med å skjønne tegninga. Det hjelper kanskje med flere påsyn, men akkurat nå går det bare ikke å stille meg verken positiv eller negativ til filmen.
ANMELDELSE: New York i et nøtteskall – ???
Charlie Wilson’s War (2007)
Også i de små rollene krever Philip Seymour Hoffman oppmerksomhet fra filmpublikummet. Det er kanskje Tom Hanks som får mest skjermtid i Charlie Wilson’s War, men jeg husker fortsatt Hoffmans rollefigur som den greskamerikanske CIA-agenten Gust Avrakotos.
Birger Vestmo: Det er gøy å se samspillet mellom Hanks og Julia Roberts. Sistnevnte stråler i scenene som den sterkt konservative Joanne Herring, en herskapelig sørstatsdame med religiøst bestemte mål og meninger. Men det er Philip Seymour Hoffman som ble Oscar-nominert for birollen som CIA-agenten Avrakatos. Han gjør en fin jobb, men en nominasjon er i overkant godt betalt.
ANMELDELSE: Charlie Wilson’s War – en smått utrolig historie
Capote (2005)
– Det er stor sannsynlighet for at Philip Seymour Hoffmann får en velfortjent Oscar som Truman Capote, skrev anmelder Siril Heyerdahl om Capote da den hadde norske kinopremiere i mars 2006.
Hun fikk rett. Hoffman slo ut både Joaquin Phoenix (Walk the Line) og Heath Ledger (Brokeback Mountain) i kampen om prisen for beste mannlige hovedrolle.
Med de mange prisene fra Capote fikk Hoffman endelig en oppgradering fra økenavnet som «kongen av biroller». Så må vi sørge over at han ikke fikk flere år som en av Hollywoods ledende skuespillere.
Siril Heyerdahl: Philip Seymour Hoffmann har tidligere blitt kalt kongen av biroller. Jeg har alltid hatt sansen for han som skuespiller og synes han briljerte i filmer som The Big Lebowski, Magnolia, Happiness og Boogie Nights. Og jeg har venta på, og sett fram til, at denne mannen skulle få en hovedrolle. Ventinga har ikke vært forgjeves. Jeg blir helt bergtatt av Truman Capote i Hoffmanns skikkelse.
ANMELDELSE: Capote – stor sannsynlighet for en velfortjent Oscar-pris
Boogie Nights (1997)
Philip Seymour Hoffman hadde en liten rolle i Paul Thomas Andersons første spillefilm Hard Eight (også kjent under navnet Sydney), men bare en rask scene som gambler i et kasino. Da Anderson startet arbeidet med Boogie Nights fikk Hoffman en litt større rolle, men bare litt. Likevel har filmen sin plass på en liste over Hoffmans beste.
Birger Vestmo: Hvem hadde trodd at lettvekterartisten Marky Mark skulle få en slik karriere? Regissør Paul Thomas Anderson har gjenskapt en perfekt 70-tallssetting, der både musikk, hår, klær, møbler og biler ser ut til å stemme.
ANMELDELSE: Boogie Nights – Andersons film om jakten på perfekt porno
The Master (2012)
I min anmeldelse av The Master fra 2012 kritiserer jeg regissør Paul Thomas Anderson for å ikke utforske Philip Seymour Hoffmans rollefigur i tilstrekkelig grad. Åh, så feil kan man ta. Andersons mesterlige film er en overveldende opplevelse.
Ved annengangs gjennomsyn slo det meg umiddelbart hvor blottlagt Hoffman må ha følt seg foran kameraet. Skildringen av Lancaster Dodd, den karismatiske lederen for Saken, har blitt værende med meg siden. Han er fortsatt et mysterium, med en karisma jeg ikke kan forklare, men det hadde jo også Philip Seymour Hoffman.
Rune Håkonsen: The Master er ikke en film som vil fylle kinosaler, selv med uovertrufne tidsbilder av USA på 1950-tallet, og intense skuespillerprestasjoner. Under overflaten berører Anderson mange temaer, og driver skarp kritikk av det amerikanske samfunnet spunnet rundt identitet, fordommer, krigstraumer og lidelse.
ANMELDELSE: The Master – mesterlig fra Anderson
Del dine favorittfilmer og -øyeblikk i kommentarfeltet under videoen.