Filmatiseringen av Mark Helprins eventyrklassiker Winter’s Tale fra 1983, er regissør og manusforfatter Akiva Goldsmans (I Am Legend, Fringe) hjertebarn.
Men som det heter: «Kill your darlings», og det har ikke Goldsman klart å gjøre med Winter’s Tale.
Eventyret lider av at han vil for mye, og vi ender derfor opp med et merkelig sammensurium av en film. Dette er en klisjéfull og noe høytflyvende historie som er så søtladen at det nesten kiler i øra — samtidig er det noe magisk ved filmen som appellerer til romantikeren i meg.
Anmeldelse: Her — Sterkt om mannen som ble forelsket i et operativsystem
Universets mirakler
Vi er alle født med et mirakel i oss, og et sted der ute er personen det mirakelet er ment for — én sjel blant millionene som er vår skjebne. Når du nærmer deg din skjebne vil universets gode krefter gripe inn for å hjelpe deg å utføre ditt mirakel, mens universets mørkere makter vil prøve å stanse deg.
Dette er prinsippet for Winter’s Tale — altså enda en film om den kosmiske krigen i universet — kampen mellom det gode og det onde, Gud og Djevelen om det er det du vil kalle det.
Handlingen utspiller seg fra starten av 1900-tallet til vår tid, i et slags alternativt New York der både skytsengler og demoner vandrer i gatene. Filmen forteller historien om innbruddstyven Peter Lake (Colin Farrell), som forelsker seg i en ung kvinne som bor i et hus han forsøker å rane. Beverly Penn (Jessica Brown Findley), lider dessverre av en form for overnaturlig tuberkulose og hun har kun få måneder igjen å leve.
Er dette kvinnen Peters mirakel er ment for? Kan han redde henne hvis han bare elsker henne nok? Universets krefter settes i sving, og Peters skytsengel, en mystisk hvit hest, og demonen/gangsterlederen Pearly Somes (Russel Crowe) gjør det de kan for å hjelpe og stoppe Peter fra å utrette sitt mirakel.
Anmeldelsen fortsetter under bildet,
Ufrivillig komisk skurk
Winter’s Tale er et eksempel på at det ofte går dårlig når en fortelling skal flyttes fra papir til lerret — det er for mye som skal fortelles på for liten tid. Handlingen strekker seg over hundre år, men når vi kommer til vår tid mister filmen grepet og ender opp i et filosofisk visvas.
Her skal de store linjene trekkes opp: hva ser meningen med livet og hvorfor er akkurat ditt liv viktig i den store sammenhengen? Det blir det rett og slett for mye.
I tillegg til dette gjør Russel Crowe en merkelig figur som den hevnlystne demonen Pearly Somes. Han fremstår som morsom istedenfor skremmende og jeg klarer ikke å forstå om han er ufrivillig komisk, eller om det faktisk er meningen at hovedskurken i filmen, en tvers gjennom ond demon, skal være en slags «comic relief».
Anmeldelsen fortsetter under bildet,
Overbevisende kjærlighet
Det er fristende å skrive en slakt av Winter’s Tale, men tross sine store mangler er det noe ved filmen som fanger min interesse. Det er noe magisk og eventyrlig ved dette universet, og mye av det skyldes den gode kjemien mellom Colin Farrell og Jessica Brown Findlay.
De to leverer en dialog full av klisjeer med en troverdighet som overbeviser meg om at kjærligheten de har for hverandre er ekte. Den intense spenningen mellom dem er til å ta og føle på. Som den evige romantikeren jeg er ble jeg derfor grepet av historien, faktisk så mye at jeg måtte felle en liten tåre.
Men jeg advarer — hvis du er allergisk mot romantisk kliss og pretensiøst føleri så må du holde deg unna denne filmen. Har du imidlertid sansen for romantikk og eventyr, kan Winter’s Tale være dugande underholdning for deg også.
