Jeg elsker Liam Neeson. Men det er vanskelig å få særlig varme følelser for Non-stop, en samlebåndsthriller der umulig timing og ekstreme usannsynligheter må til for at historien i det hele tatt skal henge sammen.
I stedet for sitrende spenning, føler jeg en stadig økende grad av likegyldighet til det som skjer på lerretet.
Det finnes velgjorte sekvenser, men regissør Jaume Collet-Serra (House of Wax, Orphan) burde ha krevd et sterkere manus før han tok denne jobben.
LES: Anmeldelsen av The Grey med Liam Neeson
Ett drap hvert 20. minutt
Neeson spiller Bill Marks, som er undercover-vakt på et fly fra New York til London.
Underveis får han plutselig anonyme meldinger fra noen som sier at en passasjer blir drept hvert 20. minutt til løsepenger er satt inn på en konto.
Marks forsøker å finne ut om trusselen er ekte og hvem som står bak, mens tiden renner ut.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hva som skjer videre trenger jeg ikke fortelle, annet enn at mye avhenger av handlinger som umulig kunne ha vært planlagt på forhånd helt ned på sekundnivå.
Og mange andre ting i historien er helt meningsløse, som hvordan enkelte figurer blir tatt livet av. Hvordan kan noen vite at ting skal forløpe nøyaktig slik man har forutsett?
Fine folk i tynne roller
Liam Neeson er som vanlig solid som hardtslående helt, denne gangen i en alkoholisert og sorgtung versjon.
Han omkranses av blant andre Julianne Moore, Scoot McNairy og Corey Stoll som medpassasjerer som etter hvert spiller hver sin rolle i dramatikken.
Det kan virke rart å se Lupita Nyong’o i en minimal rolle som flyvertinne, men denne filmen er selvsagt laget før hun vant Oscar for 12 Years a Slave.
Alle skuespillerne gjør det de kan med ganske tynne roller.
LES: Anmeldelsen av regissør Jaume Collet-Serras Ukjent ID – også den med Liam Neeson i hovedrollen
Det er ingen grunn til å tro at Non-stop blir vist på fly med det første. Det blir nemlig noen heftige scener mot slutten av filmen.
Men slutten skuffer. Motivet som etter hvert trer frem er i beste fall tynt. Og når det hele er over, vet absolutt alle, inkludert pressen, umiddelbart hva som har skjedd, hvem som er helt og hvem som er skurk. Ikke helt som i det virkelige liv, altså.
Jeg vet at realisme ikke nødvendigvis er viktig for å lage en god film, men Non-stop har alt for mange situasjoner som får meg til å klø meg i hodet og undres hva de tre manusforfatterne har tenkt på.
