Det meste ved tilværelsen er lysere i en Wes Anderson-film. I The Grand Budapest Hotel er livet en fest, og døden en lek, selv når bakteppet åpenbart er inspirert av et mørkt kapittel av Europas historie.
Man sitter kanskje ikke igjen med dypere forståelse for verken fortid eller nåtid, ei heller med større innsikt i menneskeheten.
Men filmen forteller en god historie ved hjelp av et rikt persongalleri i et drømmende univers. Denne filmen er skapt for å nytes godt bakoverlent, både i kropp og sjel.
LES: Anmeldelsen av Moonrise Kingdom
Sjarmerende spenningsdrama
Gustave H (Ralph Fiennes) er en høyt elsket concierge på The Grand Budapest Hotel i den lille republikken Zubrowka i Øst-Europa.
Når den hyppige gjesten Madame D (Tilda Swinton) blir funnet myrdet hjemme på sitt eget slott, etterlater hun seg et verdifullt maleri til sin kjære Gustave.
Men hennes sønn, Dmitri (Adrien Brody), kaster mistanken på Gustave, som nå må bevise sin uskyld ved hjelp av sin nye venn og pikkolo, Zero (Tony Revolori).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er et sjarmerende spenningsdrama, fortalt med underfundig humor og noen innslag av voldeligheter.
Filmen danser mellom fire tidsepoker, der de to viktigste er hovedfortellingen i 1932, samt et møte med den gamle Zero (F. Murray Abraham) og en ung forfatter (Jude Law) på slutten av 1960-tallet.
Vi ser også hvordan den eldre forfatteren (Tom Wilkinson) leser fra sitt eget manus i 1985, samt ei ung jente som leser boka i nåtid. Det slår meg at noen av disse tidstrådene kanskje kan virke overflødige, men de bidrar til filmens lekende atmosfære.
Klare referanser til nazi-Europa
Ralph Fiennes skinner i rollen som Gustave H, en figur med en upåklagelig fasade, som han dropper i små, smarte glimt for å gi oss et blikk bak.
Verdenen han lever i er kanskje oppdiktet, men har klare referanser til Europa på 1930-tallet, preget av nazistenes fremmarsj. Gustaves misjon er, som han sier i filmen, å tilføre verden litt sivilisasjon midt i barbariet.
Figuren kan fremstå som florlett, men Fiennes løser rollen på ypperlig vis, slik at Gustave H fremstår både troverdig og oppriktig, selv i sine særeste øyeblikk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tony Revolori er også et morsomt bekjentskap i rollen som Zero. Den unge pikkoloen kommer storøyd inn i en institusjon som er en av de største i bransjen. Revolori vet nok hvordan Zero har det.
Han er selv et ubeskrevet blad i et ensemble som er stappende fullt av store navn som, foruten de som allerede er nevnt, inkluderer Bill Murray, Willem Dafoe, Jeff Goldblum, Jason Schwartzman og mange fler.
Det er påfallende å se så mange stjerner i bittesmå roller, et tegn på den respekten regissøren nyter.
LES: Anmeldelsen av Den fantastiske Mikkel Rev
Wes Anderson leker med både form og innhold slik (nesten) bare han kan. The Grand Budapest Hotel fortelles i tre forskjellige billedformater, en for hver tidstråd.
Det er et uvant, men morsomt visuelt eksperiment, som er med på å understreke hvor i filmhistorien de ulike delene tilhører.
Man blir fort vant til det, eller glemmer det helt. Historien er for morsom, hjertevarm og underholdende til å bry seg om tekniske detaljer.
The Grand Budapest Hotel er rett og slett en herlig film fra Wes Anderson, en unik filmskaper med en lett gjenkjennelig signatur.
