Vinden stiger fra Studio Ghibli er animasjonsmester Hayao Miyazakis farvel som regissør. Jeg skulle ønske han satte punktum med et mesterverk, men riktig så sterk er filmen dessverre ikke.
Den er full av flotte enkeltsekvenser, oppfinnsomt fortalt med nydelig håndtegnet animasjon.
Men historien er for svak. Miyazaki forsøker å fortelle to overlappende historier, men de ender opp med å forstyrre hverandre og skader fremdriften.
Drømmer om å fly
Historien er basert på virkelige personer og hendelser tidlig på 1900-tallet. Jiro Horikoshi drømmer om å fly, men kan ikke bli pilot på grunn av dårlig syn og fokuserer derfor i stedet på å designe fly.
Samtidig møter han vakre Nahoko på et tog under svært dramatiske omstendigheter, noe som senere starter en romanse som forvanskes av både flykonstruksjon, sykdom og utsikter til krig.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jiros fasinasjon for fly skildres godt i flere drømmesekvenser, der han møter den italienske flykonstruktøren Bertoni og diskuterer sine felles interesser.
Det er også interessant å se hvordan Jiro og hans kollegaer henter inspirasjon fra tyske konstruktører for å bygge bedre fly. Luftige scener er godt animerte og gjør figurenes engasjement forståelig.
Mange av lydeffektene er gjort av menneskestemmer, som er en uvant og spennende tilnærming. Dessverre er filmen utrolig nok lydlagt i mono (etter Miyazakis eget ønske), som gjør totalopplevelsen litt fattigere.
Platt føleri
Mitt største ankepunkt mot Vinden stiger er den tamme kjærlighetshistorien. Den er preget av store klisjeer og platt føleri som jeg ikke faller for.
Den virker også helt malplassert i historien om flykonstruktøren, to helt forskjellige temaer som kanskje ikke burde vært blandet.
Hver gang romansen kommer inn, faller temperaturen i filmen betraktelig, og gjør den rett og slett kjedelig i perioder.
LES: Anmeldelsen av Porco Rosso
Vinden stiger er dessverre ikke på linje med Miyazakis beste filmer, som Chihiro og heksene, Prinsesse Mononoke og Min nabo Totoro.
Det er heller ikke hans beste flyfilm, for der føler jeg Porco Rosso fra 1992 er ett hakk bedre. Men det er likevel litt vemodig å se Vinden stiger, i visshet om at dette er Miyazakis svanesang.
Det er en fin siste film fra en gammel mester, selv om jeg skulle ønske han hadde en sterkere historie å fortelle.