Det beste med Glassdukkene er stedet der handlingen utspiller seg, i og rundt vakre Tromsø. Nordnorske mennesker i nordnorsk by og natur tar seg svært godt ut i Peter Mokrosinskis scopebilder.
I sentrum står en god Stig Henrik Hoff som en litt rufsete og macho politimann med villmarkstendenser. Dessverre er han plassert i en alt for tam og snill historie.
Det blir aldri noen temperatur på spenningen, selv om regissør Nils Gaup får grei flyt på handlingen. Glassdukkene blir for anonym til å kunne hevde seg i den mettede krimsjangeren.
LES: Anmeldelsen av Kvinnen i buret
Ung dame forsvinner
Dette er første film i en trilogi basert på Jorun Thørrings bøker om den samiske kriminaletterforskeren Aslak Eira.
Han må etterforske en forsvinning sammen med sin nye partner, Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen).
Det viser seg at den forsvunnede kvinnen, Lisa Beck (Nina Yndis), bedrev en lyssky virksomhet med to studievenninner, som kan ha tiltrukket seg en farlig persons oppmerksomhet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen starter med den største klisjeen av dem alle, nemlig den ensomme etterforskeren som får en ny partner. Når de hilser, er Eira likegyldig og uinteressert. Etter en kort dusj har han likevel både lagret telefonnummeret hennes og tiltaler henne ved fornavn som til en gammel venn.
Slike urytmiske tilfeller finnes det flere av i filmen, som blant annet har for mange scener der folk hilser på hverandre, sier hva de heter og hva de gjør. Men Stein Leikangers manus er også fri for overforklaringer og uttværinger.
Virkelighetens etterforskere vil kanskje reagere på at ethvert avhør kan gjennomføres på ett minutt, men det sørger i hvert fall for at historien ikke blir stillestående.
Forfriskende heltemateriale
Stig Henrik Hoff står frem som forfriskende heltemateriale. Aslak Eira-figuren spiller kanskje på noen enkle stereotypier, men Hoff har et godt grep rundt rollen. Han viser handlekraft på jobben, men tiltaksmangel på privatfronten.
Lena Kristin Ellingsen får ikke store utfordringer å spille på, i en rolle som er en lystig desimeter unna den hun gjorde i Mammon. Det oppstår heller aldri noen nevneverdig kjemi mellom Aslak og Kine, som har et helt hverdagslig og kjedelig kollegialt forhold.
Handlingen introduserer oss for flere figurer som kanskje, eller kanskje ikke, har noe med forsvinningen å gjøre. Mange kjenner vi igjen fra andre krimserier, som den feige politimesteren, den litt ekle patologen og den sleipe journalisten.
Originalt er det kanskje ikke, men det fungerer greit etter oppskriften. De spilles av både nasjonale og lokale skuespillere av varierende kvalitet. I dette selskap virker det nesten forstyrrende når Trond Fausa Aurvåg plutselig dukker opp i en 20-sekunders rolle som ikke-snakkende advokat.
LES: Anmeldelsen av Varg Veum – Kalde hjerter
Jeg har ikke lest bøkene, men Aslak Eira på film føles som et nordnorsk speilbilde av Varg Veum. Filmen er flott fotografert, dyktig klippet og drevent regissert.
Men historien burde ha vært tøffere, hardere og barskere. Dramatikken burde vært langt skarpere, slik at publikum får følelsen av at noe faktisk står på spill. Det hadde passet Stig Henrik Hoffs opptreden bedre.
Glassdukkene er ikke uten underholdningsverdi, men forbedringspotensialet er klart når oppfølgeren skal skrus sammen.
