Regissør Roman Polanski inntar scenen med Venus In Fur, en filmatisering av David Ives sitt teaterstykke om et teaterstykke.
Historien leker med et spennende konsept, bygget rundt prøvespilling av en seksuelt ladet historie som etter hvert smitter over på de to aktørene, men kanskje ikke slik man skulle tro.
Emmanuelle Seigner og Mathieu Amalric er de eneste skuespillerne foran kamera, og teatersalen er eneste location, men det som foregår mellom figurene er spennende nok, og Polanski holder tenningen oppe.
LES: Anmeldelsen av Roman Polanskis Skyggen
Flere overraskelser i kø
Instruktøren Thomas (Mathieu Amalric) pakker sammen etter en mislykket audition til stykket Venus In Fur, basert på en berømt bok av Leopold von Sacher-Masoch, forfatteren som ordet masochisme kommer fra.
Men så kommer Wanda (Emanuelle Seigner) inn døra, og overtaler Thomas til å la henne prøvespille mot ham.
Det blir en intens sesjon, der flere overraskelser står i kø, både når det gjelder stykket og de to som spiller scener fra det.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Temaet i stykket er dominante kvinner og sadomasochisme. Og gjennom prøvespillingen blir det klart at det kanskje ikke er helt tilfeldig at Thomas har valgt å sette opp akkurat dette stykket.
Samtidig blir jeg veldig nysgjerrig på Wanda, som kommer inn døra som rotete og tyggegummityggende skrulle, men inntar en helt annen holdning så snart hun går inn i rollen, som hun for øvrig kan mistenkelig godt.
Polanskis regi skaper spenning i forhold til hvem Wanda er og hva som er hennes eventuelle motiver.
Interessante ting skjer
I begynnelsen føler jeg at Seigner (forøvrig gift med regissøren) overdriver spillet for å skape kontrasten mellom Wanda i og ute av karakter. Forskjellen er nemlig påtatt stor, noe også filmens Thomas reagerer på.
Amalric spiller ham som en yrkesprofesjonell som gradvis lar privatmannen komme til syne. Dynamikken mellom Wanda og Thomas endrer også karakter, noe som lar interessante ting skje.
Disse figurene ender opp på et helt annet sted enn der de begynte.
LES: Anmeldelsen av Blodig alvor – Carnage
Roman Polanski iscenesetter begivenhetene med et observerende kamera, uten store fakter, men med enkle og effektive virkemidler. Han lar skuespillerne skinne, noe de i stor grad gjør.
Det skader heller ikke med god filmmusikk av Alexandre Desplat, som underbygger den ladede stemningen på teaterscenen.
Venus In Fur kan sammenlignes med Polanskis forrige film, Blodig alvor – Carnage, som også var basert på et teaterstykke om fasadenes fall, et tema man ikke kan gå lei av.
