Året er 1970. En giftering og en klokke legges på boret i en liten leilighet i Gdańsk i Polen. – Selg dem om jeg ikke kommer tilbake, sier en ektemann til sin kone.
Deretter begir Lech Wałęsa seg ut i gatene der arbeiderne ved landets største skipsverft, Leninverftet, streiker. Politiet slår hardt ned på den ulovlige streiken – 80 mennesker blir drept – Wałęsa blir fengslet.
Wałęsa – Håpets mann forteller historien om hvordan en elektriker, et medlem av den illegale streikekomiteen ved Leninverftet i 1970, endte opp som leder for Østblokkens første frie fagforening og vinner av Nobels fredspris.
Filmen er et merkelig sammensurium av fiksjonsfilm og historiske klipp, men strålende skuespill, en sterk historie og et spennende lydspor gjør likevel Wałęsa – Håpets mann til en film det er verdt å få med seg.
En god historietime
Historien om Lech Wałęsa er kjent for de fleste som er født før 1990, han en mann som har vært svært viktig for Polens historie.
I Wałęsa – Håpets mann skilder regissør Andrzej Wajda tiden der Solidaritet, Østblokkens første frie fagforening, ble til og hvordan Wałęsa kjempet mot den undertrykkende, Soviet-styrte kommunistmakten i Folkerepublikken Polen.
Filmen følger Wałęsa fra 1970 frem til han mottar Nobels fredspris i 1983 for sin ikke-voldelige kamp mot kommunistregimet, og videre gjennom Solidaritets forhandlinger med regjeringen i 1986. Sistnevnte endte i at regjeringen undertegnet en avtale, om blant annet å organisere «semifrie» valg for plassene i det Polske Parlamentet.
Fortellingen er interessant å følge, og filmen går såpass nøye gjennom historien at du ikke trenger ingen spesielle forkunnskaper om hverken Walesa eller Polen for å henge med.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Strålende skuespill
Regissør Andrzej Wajda har sløyfet Wałęsas senere kontroversielle presidentskap fra filmen, men han maler likevel ikke et rosenrødt bilde av en helt uten feil.
Jeg sitter igjen med inntrykket av at Wajda, som selv har levd gjennom tiden som skildres, virkelig ønsker å vise et realistisk bilde av ikke bare politikeren, men mennesket Lech Wałęsa.
Han skildres som en karismatisk, men ikke spesielt intellektuell mann, som bruker magefølelsen sin som rettesnor. Filmen viser hvordan Wałęsa lot seg presse til å bli informant for politiet i sine tidlige dager som fagforeningsmann, hvordan han til tider forsømte kone og barn til fordel for saken, og hvordan det enorme forventningspresset fra et helt folk tynget ham.
Skuespiller Robert Wieckiewicz er fabelaktig i rollen som Wałęsa. Ikke bare fordi han er skremmende lik fredsprisvinneren, men fordi han spiller med en overbevisning som får meg til å tro på at bildet som fremstilles av Wałęsa er riktig.
Agnieszka Grochowska, som spiller Wałęsas kone Danuta, er også strålende, og får meg virkelig til å sette meg inn i hvor vanskelig situasjonen må ha vært for kona, som etter hvert hadde åtte barn å ta vare på.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Ødeleggende virkemidler
Et stort problem med Wałęsa – Håpets mann er regissør Andrzej Wajdas ønske om realisme. For å ligge så tett opp mot sannheten som mulig bruker regissøren, som tidligere har vunnet både BAFTA, Gullbjørnen og Palme d’Or, denne gangen virkemidler som river meg fullstendig ut av filmopplevelsen.
Historiske opptak og klipp fra nyhetssendinger er mikset inn i filmen, og Robert Wieckiewicz sitt ansikt er flere steder manipulert inn på Wałęsas kropp. Dermed er filmen et sammensurium av nyinnspilt materiale og gamle klipp i svart-hvitt og dårlig kvalitet.
Det verste eksempelet på dette er når Agnieszka Grochowskas ansikt er manipulert inn på Danuka Wałęsas hode når hun mottar Nobels fredspris på vegne av mannen i Oslo Rådhus. At bildet er fiklet med er tydelig, og det ødelegger et ellers veldig sterkt øyeblikk.
Verdt å få med seg
Å etterstrebe nærhet til den historiske sannheten er bra, og Wajda skal ha kudos for å bruke de virkelige stedene å spille inn filmen på, men Wałęsa – Håpets mann er ingen dokumentar, og rekonstruerte scener hadde fungert mye bedre i denne sammenhengen.
Heldigvis er Andrzej Wajdas miljøskildring av et Polen i forandring, akkompagnert av et lydspor proppfult av polsk punk fra samtiden, interessant og engasjerende. Dette gjør at filmen kun føles langdryg et par ganger i løpet av de drøye to timene den varer.
Sammen med strålende skuespillerprestasjoner gjør dette at Wałęsa– Håpets mann, merkelige virkemidler til tross, er en film det er verdt å få med seg om du synes europeisk historie er spennende.
