– Det er skummelt hvor fort tida har gått. Det er også en utrolig sjanse til å studere seg selv som ung mann. Og jeg må innrømme at det var noe av det jeg så som gjorde meg skuffet over meg selv, sier Martin Kemp (52).
Han er ett av medlemmene i 80-talls-gruppa Spandau Ballet, som nå er i Cannes for å snakke om dokumentarfilmen Soul Boys Of The Western World, som vises på filmmarkedet under festivalen.
– Alt handlet om meg
– Måten vi gjorde filmen på, var at vår regissør George (Hencken, red. anm) fikk alle til å gå inn i et lite mørkt rom med en mikrofon og fortelle sin egen historie, slik vi husket den. Og det fikk meg til å innse at jeg ikke forsto den gangen hvor hardt det kunne være for andre folk. Alt handlet om meg.
– Jeg tok meg ikke tid til å ta et steg tilbake og bry meg om de andre gutta, om de var ok. Så det var deler som gjorde meg flau, og deler der jeg lo mye, og gjorde at jeg innså hvor nære vi er som venner. De andre karene er nærmere meg enn familien min. Vi vokste opp sammen, hadde et sammenbrudd, men kom heldigvis sammen igjen, sier Martin Kemp.
Spandau Ballet vokste frem i new romantics-miljøet i London tidlig på 1980-tallet, og hadde hits som True, Gold og Through The Barricades. I 1990 skled de fra hverandre, hadde en opprivende rettsak om royalties noen år senere, men fant tilbake til hverandre i 2009 og gjorde en suksessfull serie med gjenforeningskonserter.
Regissøren var ikke fan
Deres historie fortelles nå av (den kvinnelige) regissøren George Hencken, som innrømmer at hun ikke var fan under bandets storhetstid.
– Nei, jeg var ikke fan av Spandau Ballet da jeg var tenåring. Jeg likte ting som ikke var på hitlista. Men jeg var tenåring på 80-tallet, så jeg var omringet av musikken deres. Det er som fisken alltid svømmer i vann. Dersom du var tenåring i Storbritannia på 80-tallet, svømte du i musikken til Spandau Ballet, sier Hencken.
Dokumentaren består utelukkende av arkivklipp fra et hundretalls kilder, inklusive et intervju med bandet gjort av Ivar Dyrhaug på NRK, mens vi hører medlemmenes minner. Vi ser dem aldri på skjermen mens de forteller, noe som var et helt bevisst grep fra regissørens side.
– Jeg tror at arkiv er som tidsreiser. Å se på arkivklipp er det nærmeste vi kommer å reise bakover i tid til da det skjedde. Med arkivmaterialet som var tilgjengelig, kunne de fortelle sin historie mens den skjer, hvert skritt på veien. Så i stedet for å observere fra utsiden kunne vi bli absorbert og revet med i den historien. Jeg ville ikke bruke snakkehoder, fordi det umiddelbart setter deg utenfor tiden. Jeg ville at publikum skulle være der sammen med dem mens karrieren deres utviklet seg, sier George Hencken.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Handler ikke bare om et band
Soul Boys Of The Western World er full av inntrykk fra da Spandau Ballet var ett av Europas mest populære band, med utsolgte konserter og jetsetliv. Dokumentaren viser også hvordan bandmedlemmenes egoer ødela samholdet, samt hinter om stjernetilværelsens ulemper. Martin Kemp lover at de har fortalt hele sannheten.
– Jeg tror vi fortalte hele historien. Så ga vi den til George, som klippet det sammen og vi overlot det til henne. Dersom vi hadde gjort det selv, ville det blitt Spandau Ballet-propaganda, hvor alt er flott og rosete i hagen.
– Men ved å la George gjøre det objektivt, er vi i stand til å fortelle hele historien. Og det beste hun gjorde, var at det ikke bare handler om et band som når de store høyder. Det handler om vennskap, noe hvem som helst kan forholde seg til.
Soul Boys Of The Western World vises nå på markedet under filmfestivalen i Cannes.