Hvordan er det å være gammel og ensom? Og trenger man å sitte inne alene kveld etter kveld, bare fordi man er middelaldrende og skilt?
Dette er spørsmål regissør og manusforfatter Sebastián Lelio stiller i dramakomedien Gloria.
Resultatet en en morsom, sår, klein og sprudlende fortelling om en nydelig dame som rydder opp i sitt eget liv.
Vil ikke gro fast hjemme
Gloria (Paulina García) er en skilt dame i slutten av femtiåra som sliter med å finne glede i hverdagen. På jobb bruker hun mer tid på å prøve å ringe de to barna sine, som aldri svarer, enn på å jobbe, og når hun legger seg alene i sengen hver natt kjenner hun på ensomheten.
Fast bestemt på å ikke gro fast hjemme alene, drar Gloria ut på danseklubber for å bli oppvartet av eldre menn, og for å danse selvfølgelig, Gloria elsker å danse.
En kveld møter hun den tidligere marineoffiseren Rodolfo (Sergio Hernández), som umiddelbart faller for Glorias vinnende vesen. Han blir stormforelsket, hun blir smigret av oppmerksomheten og de to innleder et forhold.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lidenskap og sex
Lidenskap, sex, forelskelse – alt er oppnåelig selv om man er omkring seksti, og filmen er full av kleine, men herlige scener om kjærlighet mellom to eldre mennesker.
Glorias lidenskapelige latinomann oppvarter henne med poesi og romantikk, men etter hvert slår også forelskelsen sprekker. Han sliter med å løsrive seg fra ekskona som er syk, og han nedprioriterer Gloria rett som det er for å komme til ekskonas unnsetning.
Gloria ønsker å bli elsket, hun ønsker å slippe å være alene, men etter hvert evner hun å ta grep om situasjonen, smøre på med god dose girl power og ta kontroll over sitt eget liv. Hvem trenger vel en mann for å bli lykkelig?!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bobler over av livsglede
Når man hører utgangspunktet for historien i Gloria kan det virke som en trist film, men selv om filmen helt klart har sine såre og vonde øyeblikk er dette en trivelig opplevelse.
Gloria prøver å finne lykken i livets små gleder, og skuespiller Paulina García formidler dette på en så god måte at de små glimtene av lykke smitter over på meg i kinosalen.
Hennes små pusterom i hverdagen er bilturen til og fra jobb. Her lar hun seg rive med og synger av full hals når gamle slagere spilles over radioen. Et lite øyeblikk av lykke i hverdagen.
Paulina García fikk forøvrig Sølvbjørnen for beste kvinnelige skuespiller under Filmfestivalen i Berlin i fjor, og den var vel fortjent. Det er García formidlingsevne som gjør Gloria til den herlige filmen den er.
Glorias kjærlighet for dans og musikk setter også sitt preg på filmen, som har et lydspor som får meg til å boble over av livsglede. Når Umberto Tozzis gamle slager «Gloria» dundrer over høyttalerne i filmens siste scene, føler jeg meg like lykkelig som Gloria – jeg håper jeg er like kul som henne når jeg nærmer meg seksti!
Se traileren for Gloria her!
