Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK): Det er stort og pent, det som regissør Olivier Dahan har å vise frem i Grace of Monaco. Men historien holder ikke. Dette er et tomt drama, der hovedfiguren forblir et vakkert skall, samme hvor flink Nicole Kidman er. Måten figuren hennes er skrevet på, gir henne ikke mye spillerom, slik at fokuset blir en kjølig fasade, ikke en varm personlighet.
Det er som om Dahan og co. har hatt en litt for stor respekt for sitt subjekt, og ikke turt å gjøre henne for problematisk. Slikt blir det ikke spennende og medrivende film av. Snarere tvert imot et gjesp.
Valg og kvaler
Historien starter fem år etter at filmstjerna Grace Kelly (Nicole Kidman) giftet seg med prins Rainier III av Monaco (Tim Roth), ble fyrstinne og sa farvel til Hollywood. Nå strever hun med å finne sin plass i både fyrstedømmet og ekteskapet, samtidig som en fransk trussel henger over Monaco, og Alfred Hitchcock kommer på besøk for å tilby fyrstinnen en ny filmrolle.
Det handler altså om en berømt kvinnes valg og kvaler. Grace rives mellom sine forpliktelser som familiekvinne, offentlighetens oppfatning av henne og sine egne drømmer.
Tingene ligger til rette for store emosjonelle oppgjør, men handlingen føles merkelig kjølig. Det legges opp til spenning omkring en mulig spion i fyrstepalasset, men også det blir svakt utnyttet. Det kan virke som om Dahan har fortapt seg i de vakre kulissene og omgivelsene og glemt å skape et skikkelig drama. Filmen åpner med en plakat som sier dette er fiksjon inspirert av virkelige hendelser, så det burde kunne gå an å skru til litt.
ANMELDELSE: La Vie en Rose – sterkt om den lille spurven med den store stemmen
(anmeldelsen fortsetter under traileren
En skuffende film
Nicole Kidman er dyktig nok til at vi virkelig tror på henne som fyrstinne med forhenværende filmstjernestatus. Hun har rett utseende, holdning og utstråling. Troverdigheten er ikke problemet. Figuren blir dessverre noe svak på grunn av et tamt manus. Det blir lite å hente av inntrykk omkring hennes personlighet, tanker og følelsesliv. Grace blir for glatt, og forblir en fremmed for filmens publikum.
Grace of Monaco er en skuffende film fra en regissør som tidligere har filmatisert Edith Piafs liv med stor suksess i La Vie en Rose.
Denne filmen er altfor ofte kjedelig, og føles altfor lang til tross for en kort spilletid på under to timer. Det føles ikke viktig å følge fyrstinnens vei mot sitt livs rolle, og heller ikke særlig interessant. Rent teknisk er den utsøkt, men det hjelper når innholdet er til å trekke på skuldrene av.
Filmbonanzas reisebrev: Kunst og kommers danser en heftig tango nede ved Middelhavet
Filmen er åpningsfilm under filmfestivalen i Cannes, og har Norgespremiere 23. mai.
