Da tennene i bedehusgliset til lille irriterende ”Pennsatucky” Doggett (Taryn Manning) fikk seg nevetrøkk på nevetrøkk i sluttscenen av første sesong, kom tanken: Det er ikke sikkert det kommer til å gå så bra med Piper Chapman (Taylor Schilling).
Etter å ha sett den selvrettferdige og godt vante forstadsjenta snuble og lande trygt gjennom alle hennes første 13 fengselsepisoder, kom til slutt svartsinnet i dama frem. Uskylden, og den opplagte lykkelige slutten forsvant. Muligheten for et forlenget opphold bak murene presenterte seg.
Les også: Orange Is the New Black S01 E01-E06
Piper: – I am a lone wolf Brooke, and a vicious one. Don’t make me rip your throat out with my teeth.
Serieskaper Jenji Kohan (Weeds) har lagt ned boka som inspirerte førstesesongen, og maler nå fortellingen på frihånd med en mørkere fargepalett. Resultatet er sammensatte kvinner med drivende gode forhistorier, smarte replikkvekslinger og et karikert, men ektefølt fengselsmiljø. Uten at forløsende feelgood og humor er fjernet fra ligningen.
Les også: – Piper Chapman er ikke den samme som Piper Kerman
Vi er fremdeles i Litchfield kvinnefengsel. Piper soner fremdeles for å ha smuglet narkotikapenger da hun var ung og sulten på spenning. Fengselet er fremdeles fylt av befriende politisk ukorrekte stereotyper. Og smålighet og uheldige omstendigheter er fremdeles utløseren for de fleste konfliktene – tråkker du på feil kakerlakk kan det få alvorlige konsekvenser.
Fengselssmart
Piper har nå innfunnet seg med fengselslivet. Hun kommer ut av isolatet med en ny aksept for tilværelsen. Fremdeles med rollen som moralsk kompass for oss som ser på, men egoismen er tydeligere: Hun ofrer gjerne en spinkel nykomling til turboseksuelle Big Boo (Lea DeLaria) for å få tilbake et pledd.
Så kompassnåla vingler, det er mye menneske som bobler ut når en er låst inne på et lite sted – og skuespiller Taylor Schilling gjør en suveren jobb med å holde Pipers komplekse karakter troverdig og dynamisk.
Ellers i fengselet brygger det til klankrig. Makten er ”up for grabs”, og både hvit, svart og latino vil ha kontroll. Den nye utfordreren til tronen er Vee (Lorraine Toussaint). Hun har vært i Litchfield før får vi vite, og jobber effektivt for å få tilbake gammel status. 
Jeg har voksne forventninger til hva Vee og ex-kjøkkensjef Red (Kate Mulgrew) kan finne på når kampen spisser til, samspillet virker lovende. Fengselets nestsjef Natalie Figueroa (Alaysia Reiner) er også i ferd med å ta form som en manipulerende drittsekk. Hun havner i skvis mellom egen vinning og fengselets behov, med en mulig budsjettskandale på trappene.
De kjedeligste minuttene tilbringes i selskap med vokterne. Der merkes savnet etter den brekkekle ”Pornstache” (Pablo Schreiber), både som provokatør og replikkmaskin. Men jeg ser ikke bort fra at vi ser igjen den velfriserte barten når ting begynner å dra seg til.
Les også: Netflix bestiller tredje sesong med ”Orange Is the New Black”
Lenge leve toaletthumoren
Jeg merker at det smiles og humres mye gjennom nesa når jeg ser Orange Is the New Black. Mye av moroa ligger i situasjonskomikken, men jeg kan like en serie som tar seg såpass med flid på lydsiden at de med kløktig mikrofonbruk får enkel toaletthumor til å funke uten dialog. Stikkord: Tiss fortere Piper!
En liten blomsterkvast går også til de fotoansvarlige, Yaron Orbach og Vanja Cernjul. Det at kameraet aldri er særlig langt unna fangene, og ytterst sjeldent titter mot himmelen, gir både nærvær med de innsatte og forsterker følelsen av å være et sted uten særlig frihet.
Fengslende forhistorier
Det er i kvinnenes forhistorier mye av magien ligger i sesong 2, og her har serien tatt steg siden sist. Bakgrunnen til våre venninner fortelles i episodiske tilbakeblikk, og de beste er også krydret med små plotvendinger.
Her dyrker Orange Is the New Black den friheten serien har til å variere og rendyrke miljø utenfor fengselsmurene, og både dialog og persongalleri fenger og fungerer effektivt. Spesielt sjåfør Lorna Morellos (Yael Stone) historie skjærer godt i ”liker/liker ikke”-nerven min. Det er ei dame som virkelig skjuler mye i hverdagen.
Digger forresten at hun selvfølgelig hadde en stor West Side Story plakat på pikerommet. Orange Is the New Black er gode på detaljene.
Innenfor murene har Big Boo skrudd på sjarmen, og skinner i skillet mellom truende bølle, øm elsker og spilloppmaker. En annen som tar flere steg opp på ”skulle ønske jeg kjente dem”-lista er kortklipte Poussey Washington (Samira Wiley) , hun scorer Bodie fra The Wire nivå på coolhetsskalaen.
Les også: Prøver å vise fengselslivets sanne ansikt
Et lite Biggs problem
Ikke alle skuespillerne treffer helt hos meg. Jason Biggs, i rollen som Pipers nå eks-forlovede Larry, famler litt i ingenmannsland i sesongens første halvdel. Det blir ikke bedre av at han fortsetter å trekke fra sin rolle som klein kløne i American Pie -filmene. (Denne gangen snakker han om egen penisstørrelse i sauna med sin far.) Den rollen henger i så stor grad ved Biggs, at det å lefle med karaktertrekkene er med å redusere Larry til en voksen Jim Levenstein.
Da fungerer American Pie -kollega Natasha Lyonne så meget bedre. Hun herjer skjermen med så mye skitten vaginadialog at en må sitte med spoleknappen for å få med seg alle gullkorna. Som den kvikke og omsorgsfulle Nicky Nichols er hun en av de mange solstrålene som gjør at oransje kommer til å være et godt fargevalg også i sommer.
Serien har premiere på Netflix fredag 6. juni.
