Tar du en god dose gotisk skrekk, en dæsj psykologisk thriller og en klype mystikk, blander dette sammen og kaster det ut i et viktoriansk London får du Penny Dreadful, Showtimes nye skrekkdrama som nå er tilgjengelig i Norge via HBO Nordic.
I et tregt tempo serverer serien velkjente skrekkklisjeer, historier og figurer, i en innpakning som er såppass fin at det kjennes ut som om du får noe nytt.
Resultatet er en spennende, men litt merkelig TV-serie, som garantert vil fange interessen om du er glad i klassiske skrekkhistorier.
Londons mørke underverden
Penny Dreadful bringer kjente figurer fra klassiske gotiske romaner sammen i én historie. Jeg sier ikke hvilke, for litt av moroa er å oppdage hvem de ulike figurene er.
Vi befinner oss i London på 1890-tallet. En brutal drapsbølge, verre enn da selveste Jack the Ripper herjet, skyller over byen. Kvinner dukker opp lemlestet og revet i filler.
Midt oppe i dette er den velstående og innflytelsesrike oppdageren Sir Malcolm Murray, spilt av Timothy Dalton, på leting etter sin forsvunnede datter Mina.
Sammen med det gåtefulle mediumet Vanessa Ives infiltrerer han Londons underverden – en underverden fylt av vampyrer, demoner og andre overnaturlige vesener – for å finne henne.
Når man beveger seg i slike farlige omgivelser trenger man ekstra sikkerhet, og derfor hyrer Vanessa og Sir Malcolm inn en revolvermann med en trøblete fortid, amerikaneren Ethan Chandler, spilt av Josh Hartnett.
Vi møter også en genial, men hemmelighetsfull doktor, spilt av Harry Treadaway, og en vakker, men tuberkuloserammet hore, spilt av Billie Piper. Alle har hver sin historie, som veves sammen i løpet av de to første episodene.
Spillanmeldelse: Dishonored – En dystopisk sci-fi-versjon av et viktoriansk London
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Perfekt som mystisk medium
Manuset, skrevet av John Logan (som blant annet er kjent for sitt arbeid med Gladiatoren, Rango, Sweeney Todd og Skyfall), er skrevet med et språk som er troverdig for London på slutten av 1800-tallet, og skuespillerne leverer for det meste.
Eva Green er som født for rollen som mystisk medium med indre demoner, og Harry Treadaway er spesielt overbevisende som den unge doktoren som ønsker å ta vitenskapen et skritt videre.
Josh Hartnett har aldri vært en fabelaktig skuespiller, og han er også seriens svakeste ledd, men han er likevel troverdig som en tydelig plaget sjel.
Tregt fortellertempo
Juan Antonia Bayona (The Orphanage) har regi på de to første episodene av serien, og han bruker typiske elementer for gotikk-sjangeren for å sette stemningen.
Den dunkle bakgaten, den tåkefulle elvebredden, den mystiske opiumbula og de dekadente selskapene, seansene med ånder på den andre siden – alt er godt representert, og med dette skaper Bayona et spennende bilde av 1890-tallets London.
Anmeldelse: The Orphanage – Troverdig uhygge
Tempoet i serien er veldig tregt. Handlingen snirkler seg fremover i sneglefart, og det er svært lite som avsløres om figurene og Minas forsvinning i hver episode.
Som en skrekkserie er det også svært få virkelige skumle scener, men dermed gjør de desto større inntrykk når de først kommer.
Kombinasjonen av rolig tempo og heftige skrekkscener gir serien en intens følelse av mystikk, forvirring og spenning som fungerer godt. Jeg er hele tiden nysgjerrig på hva som skal skje videre.
Seriens største styrke er hvordan velkjente figurer fra litteraturen fremstilles på en ny måte. Når man tar utgangspunkt i klassiske fortellinger er det alltid en fare for at følelsen av gjenbruk blir for stor, men Penny Dreadful klarer å gi meg en opplevelse av at jeg møter disse figurene for første gang.
Hvis resten av serien er like velprodusert som de to første episodene har vi en spennende sesong i vente.
