Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK): Foreldres største mareritt blir virkelighet i regissør Atom Egoyans thriller The Captive. Historien er kanskje ikke spesielt original, men måten den fortelles på utfordrer publikums konsentrasjons- og observasjonsevne.
Her hoppes det nemlig både frem og tilbake i tid, som i blant gir oss utfallene før vi får se foranledningene. Fortellerteknikken øker historiens mystikk, og gjør dette til en interessant thriller, til tross for enkelte feilskjær.
Les: Alt fra Filmfestivalen i Cannes 2014!
Tidshopp som utfordrer
Vi møter Matthew (Ryan Reynolds) og Tina (Mireille Enos), og forstår at datteren deres forsvant flere år i forveien. Ekteskapet skranter, og de strever med å komme videre.
Politietterforskerne Nicole (Rosario Dawson) og Jeffrey (Scott Speedman) har ikke gitt opp forsvinningssaken – en dag finner de et spor. Et nytt bilde av Cass (Alexia Fast), funnet på et nettsted for pedofile.
Regissør Egoyan forteller altså historien med små og store tidshopp. Det kan av og til være vanskelig å skjønne med en gang hvilken del av historien vi befinner oss i, men jeg liker utfordringen det gir, og tilfredsstillelsen jeg får når jeg greier å legge brikkene sammen.
Det spesielle med filmen, er at vi blir introdusert for både offer og gjerningsmann umiddelbart. Vi vet det som alle andre figurer ikke vet, noe som selvsagt tar vekk noe av spenningsnivået. Men det som er mer interessant her, er hvorfor Cass ble bortført, og hva Mika (Kevin Durand) egentlig vil med henne.
Og hvorfor blir Tina overvåket på hotelljobben, der hun stadig finner små spor etter datteren? Disse spørsmålene gjør at historien stadig makter å holde på min nysgjerrighet.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Vinner ingen priser
Svakheter finnes. Skuespillerne gjør fine roller, bortsett fra Kevin Durand, som tipper over. Han kunne like gjerne gått rundt med «pedofil kidnapper» tatovert i panna. Dessuten bør Egoyan ta en prat med komponisten av filmmusikken, Mychael Danna. Horn og strykere hamrer løs som om Ragnarok er løs, selv om situasjonen på lerretet ikke skulle tilsi det.
Atom Egoyan er kjent for bedre filmer enn dette, spesielt The Sweet Hereafter fra 1997, som han vant juryprisen for i Cannes samme år. The Captive vinner nok ingen priser under årets festival.
Filmen hever seg aldri over middels nivå, og selv om den har en spennende historie å fortelle underveis, er klimakset svakt og skuffende. Likevel er veien dit forholdsvis spennende, velspilt og velskrudd.
The Captive vises i hovedprogrammet på filmfestivalen i Cannes. Norgespremieren er ikke klar.
Se traileren for filmen her:
