Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK): – Det var en drøm å være cowboy under innspillingen, men det har ikke vært en barndomsdrøm for meg. Vi var alle indianere på 70-tallet. Ingen ville være cowboyer. Så leken kom aldri i gang. Det var veldig politisk korrekt, sier Mads Mikkelsen til Filmpolitiet.

Den danske filmstjerna har hovedrollen i The Salvation, som vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Cannes.

Den danske westernfilmen «The Salvation» vises utenfor konkurranseprogrammet under årets filmfestival i Cannes. (Foto: Nordisk Film)
Den danske westernfilmen «The Salvation» vises utenfor konkurranseprogrammet under årets filmfestival i Cannes. (Foto: Nordisk Film)

LES MER: Alt fra Filmfestivalen i Cannes 2014!

Her spiller han en nybygger i det ville vesten i 1871, som tar hevn når familien hans myrdes, men blir deretter jaget av stedets brutale banditt og hans gjeng. Selv om Mikkelsen blir en klassisk westernhevner i denne filmen, har han ikke hentet så mye inspirasjon fra sjangerens arketyper.

– Egentlig ikke. Jeg har jo sett filmer. Og det finnes jo noe der. Jeg blir «helten», men veldig sent i filmen.

– Vi prøver å gi liv til en mann som er i det forjettede land, som gjerne vil hente over familien sin, bli 90 år og se barna vokse opp. Men det forandrer seg, og det forandrer ham. Selv klærne hans forandrer seg. Mot slutten av filmen har han på seg klær han har stjålet. Så jeg ender opp som den klassiske westernhelten, sier Mads Mikkelsen til Filmpolitiet.

ANMELDELSE: The Salvation – danskene kan også lage ålreit western!

En fysisk krevende rolle

Det er kanskje første gang at det lages en dansk westernfilm, men det er ikke første gang at europeere utforsker denne amerikanske sjangeren. Spesielt Sergio Leones spansk-italienske spaghettiwesternfilmer har fått sin plass i filmhistorien. Og Mads Mikkelsen synes europeere har bedre motiver for å lage westerns enn amerikanere.

– Vi gjør krav på westernsjangeren! Du kan si at europeere har rett til å lage westernfilmer, amerikanere har det ikke. Dette er vår historie. Den er full av immigranter, italienere, franskmenn og svensker i 1860- og 70-årene. Så dette er deres historie, ikke det amerikanske folkets. Jeg synes dette var interessant.

Rollen som nybyggeren Jon var veldig fysisk krevende for Mikkelsen, som må igjennom mange harde prøvelser i løpet av handlingen.

– Jeg skynder meg å gjøre slike roller nå! Jeg måtte lære meg å skyte, å ri, og se litt kulere ut i visse situasjoner fordi det er en western. Det er mye drama og mye kroppsbruk. Jeg er en stor fan av Buster mye bare ved måten han gikk på, eller så på folk. Westernsjangeren har ingen tradisjon for småprat, så jeg synes det passer bra.

(artikkelen fortsetter under traileren)

Vant skuespillerpris på Cannes i 2012

– Er det utfordrende å spille en tøff westernmann som ikke viser så mye følelser på utsiden?

– Vi gjør ikke det i dag, heller. Men han bryter sammen og er i tårer gjennom første halvdel av filmen. Det går over i sinne, så frykt. Jeg kunne kanskje åpnet munnen litt mer? Man kan gjøre det mer teatralsk, eller strebe mot troverdig. I 1870-årene ville han kanskje ikke ha brutt sammen, men vært litt mer stoisk.

– Hva slags mann tror du at du ville vært i det ville vesten i 1871?

– Jeg tror at jeg sannsynligvis hadde jobbet med noe på en jernbane. Det er skikkelig kult arbeid. Jeg ville kanskje vært Jon. Den typen mann som prøver å etablere seg og fikse ting. En handyman, fortsetter Mads Mikkelsen til Filmpolitiet.

ANMELDELSE: Jakten – Mikkelsen spiller en av sine sterkeste roller

Han gjorde stor suksess sist han var i Cannes. Han vant nemlig Gullpalmen som beste skuespiller for rollen i Jakten i 2012. Men han er ikke sikker på om det nødvendigvis hjelper ham karrieremessig.

– Jeg vet ikke om det er slik at «fordi jeg vant Gullpalmen får jeg den rollen». Det er bra dersom noen ikke hadde hørt om meg, og finner meg interessant fordi jeg vant prisen, og begynner å se mine filmer. Men for meg selv, hjelper det. Det er mange regntunge dager i jobben vår, både fysisk og mentalt. Og da er det fint å kunne se tilbake og si «jeg fucket i det minste ikke DET opp»!