Magic In The Moonlight starter som alle andre Woody Allen-filmer, med den samme fonten mot sort bakgrunn, tonesatt av gammel musikk i mono.
Men, mens hans forrige film, Blue Jasmine, tegnet skarpe bilder av menneskers selvbedrag, er Magic In The Moonlight ren kos.
Denne historien er faktisk så ufarlig og sødmefylt at den ender opp i likegyldighet, blant tynne figurer og blass romantikk. Det er umulig å mislike filmen, men det er ikke nok å flyte på sjarmen, selv for Woody Allen.
LES: Anmeldelsen av Blue Jasmine
Vil avsløre synsk svindel
Historien foregår i sør-Frankrike på slutten av 1920-tallet.
Tryllekunstneren Stanley (Colin Firth) blir tilkalt av en venn til et gods, der den rike arvingens forelskelse, Sophie (Emma Stone), har trollbundet familien med sine synske evner.
Stanley skal med sin ekspertise forsøke å avsløre Sophie som svindler, men skal erfare at dette blir langt vanskeligere enn antatt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Selvfølgelig ligger det romantikk i lufta mellom Stanley og Sophie, noe som umiddelbart vekker spørsmål hos meg om aldersforskjellen på cirka 30 år.
Dette er et gjentagende fenomen i Woody Allens filmer, og han passer nøye på at ingen figurer kommenterer det underveis.
Men denne fascinasjonen for eldre menn med unge jenter ødelegger illusjonen om oppriktig kjærlighet for mitt vedkommende. Jeg tror ikke riktig på figurenes følelser for hverandre.
En lett bris fra Allen
Samspillet mellom Firth og Stone er likevel preget av rik og levende dialog, med morsomme observasjoner rundt tro, håp og kjærlighet.
Bakteppet er billedskjønne Cote D’Azur i en søt og naiv tidsalder der selv tanker og samtaler om ensomhet og død fremstår som flyktige bekymringer.
Ingenting er farlig i dette universet, og det finnes ingen skumle figurer med spesielt onde baktanker.
LES: Anmeldelsen av To Rome With Love
Magic In The Moonlight er en lett bris av en solrik sommerfilm som bare vil behage, ikke provosere. Dette er altså ment som ren kos, men jeg savner en temperatur, større konflikter og saftigere konfrontasjoner.
Woody Allen er selvsagt fremdeles en interessant manusforfatter og regissør, men denne gangen har han vært alt for rund i kantene.
Han ble Oscar-nominert for manuset til Blue Jasmine, men jeg spår – helt uten å være synsk – at han ikke blir det for Magic In The Moonlight.
