Den kanadiske regissøren Denis Côté tar en stor sjanse i Vic+Flo, en film om det lesbiske paret – og fengselsfuglene – Victoria og Florence. De to kvinnene slår seg ned og flytter sammen i et hus på kanten av en stor skog etter at førstnevnte har sluppet ut av fengsel.
Côté forteller historien ved å fortelle så lite som mulig. I salen blir publikum holdt i mørket, om fortiden til de to og om hvem menneskene rundt dem er.
Med et blåaktige filter gransker fotograf Ian Lagarde stillferdig livene til, og forholdet mellom, Victoria og Florence. En dag dukker en fremmed kvinne opp med et sjarmerende smil, hun nærmer seg de to kvinnene raskt og uventet. Marina er tilsynelatende den rake motsetningen til de to tidligere kriminelle kvinnene, men bak smilet lurer en brutal skyggeside.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Vekslingene mellom stillestående bilder, hvor filmfigurene blir gransket i detalj – nærmest som om de venter på noe – og sveipende sekvenser over skogen, bygger Côté målrettet opp en falsk trygghet.
Resultatet er et drama, som uten barmhjertighet utløser den oppbygde usikkerheten i en overraskende avslutning.
Glitrende spilt av Robitaille
Romane Bohringer spiller godt som Florence, men det er Pierrette Robitaille i rollen som Victoria som med rette har hovedrollen. Hun forteller like lite med kroppsspråket sitt som regissøren gjør med bildene, men blott ved å være foran kameraet tiltrekkes jeg av hennes mystiske fremtoning.
Hva har hun egentlig gjort for å bli fengslet?
Den kanadiske originaltittelen kan oversettes til norsk med Vic og Flo møtte en bjørn, men bjørnen er en ren metafor. Hvem av personene er det blodtørstige dyret? Det svarer ikke Côté på.
Med Vic+Flo ønsker ikke regissøren å svare på alle spørsmålene. Det gjør filmen til et annerledes drama – eller en saktegående thriller om du vil.
Tempoet blir både filmens styrke og svakhet, for det er i diskusjonen mellom kinogjengere etter filmens slutt de mest interessante detaljene i Vic+Flo blir tydelige.
