Du har kanskje aldri sett et britisk kostymedrama som Belle. Her handler det nemlig om raseproblematikk i 1700-tallets England. Historien er interessant, og filmens kjærlighetskonflikt er sympatisk.
Regissør Amma Asante har laget en sterk og vakker film, men lener seg i overkant mye på komponist Rachel Portmans smektende strykere, som tilfører filmen en større dose sentimental hjerte og smerte enn den egentlig behøver.
Men Belle er et godt spilt drama basert på virkeligheten.
LES: Topp 5: Kostymedrama
Raseproblematikk
Dido Elizabeth Belle Lindsay (Gugu Mbatha-Raw) er datter av en britisk admiral og en afrikansk kvinne og blir plassert hos farens aristokratiske onkel og tante på et gods i England.
Familien tar godt vare på henne, men hudfargen legger begrensninger for henne, både hjemme og ute i samfunnet. Så forelsker hun seg i prestesønnen John Davinier (Sam Reid).
Han jobber aktivt for å få en slutt på landets slavehandel, samtidig som Didos grandonkel (Tom Wilkinson) er høyesterettsdommer og har fått en avgjørende sak på bordet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen beveger seg i en materie som er brennbart stoff i dag, og som også begynte å bli betent i siste halvdel av 1700-tallet, skal vi tro filmen.
Til og med Dido selv er inneforstått med begrensingene hennes hudfarge medfører, blant annet at hun ikke får sitte ved middagsbordet når familien har gjester. Man blir sint på Didos vegne, og på hvor selvfølgelig og likegyldig denne uretten blir begått mot henne.
Men filmen forklarer enkelt og effektivt hvordan det britiske samfunnet fungerte på denne tiden, i alle fall i aristokratiske samfunnslag, og gir samtidig et troverdig bilde på hvordan enkelte har begynt å gjøre opprør.
Glimrende skuespillere
Dido Belle spilles glimrende av Gugu Mbatha-Raw. Hun gjennomfører rollen med en nerve, sjel og tilstedeværelse som umiddelbart vekker sympatiske følelser.
Samspillet mellom Tom Wilkinson og Emily Watson som henholdsvis onkelen og tanten er også solid, der begge er gode mennesker, men preget av tyngende samfunnsnormer i forhold til sitt nye familiemedlem.
Den noe naive og drømmende niesen Elizabeth (Sarah Gadon) skaper interessante kontraster til den mer intelligente og reflekterte Dido.
LES: Anmeldelsen av Anna Karenina
Det er altså mye godt å finne i denne filmen. Den kunne vært enda bedre om regissør Amma Asante hadde tonet ned føleriet noen hakk.
Flere scener får mer musikalsk drahjelp enn de strengt tatt hadde behøvd, og det finnes øyeblikk der emosjonelle svingninger kan virke noe overdrevet.
Men som kostymedrama med politisk budskap, har Belle så avgjort sterke kvaliteter som gjør den verdt å se, ikke minst Gugu Mbatha-Raw i den herlige hovedrollen!
