En av Englands mest karismatiske skuespillere, Eddie Marsan, får endelig skinne i en hovedrolle.
Still Life er som konstruert for hans sørgmodige ansiktsuttrykk. Og Marsan gjør en fin rolle i en film som er mer velment enn vellykket.
Historien skrider litt for oppskriftsmessig frem, uten at det skjer nevneverdig mye, og avslutningen er i overkant rar. Men Marsans innsats gjør dette likevel severdig.
LES: Anmeldelsen av The World’s End (med bl.a. Eddie Marsan)
Leter etter etterlatte
John May (Eddie Marsan) er en ensom og forsiktig mann som er kommunalt ansatt til å spore opp slektninger av døde mennesker.
Men bydelen må spare penger, og omstrukturerer vekk jobben hans. Derfor går han helhjertet inn for å løse sin siste sak, nemlig å finne etterlatte etter sin avdøde nabo.
Han begir seg ut på et lite detektiveventyr som tar ham vekk fra trygge omgivelser og ut i det ukjente. Her møter han blant andre Kelly (Joanne Froggatt).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
John Mays jakt etter de etterlatte byr på lite spenning. Nysgjerrigheten pirres fint lite. Hans møter med folk gir bitvis informasjon om hvem naboen egentlig var, men det er av liten interesse.
Mer interessant er Johns egen utvikling gjennom søket, der han går fra å være en grå og ensom kontorrotte til en litt mindre grå og ensom detektiv på tur.
Tittelen Still Life kan henspeile både på hans bildesamling av øyeblikk fra sine døde klienters liv, og det faktum at han fremdeles kan ha muligheten til å leve et bedre liv utenfor sine trange rammer.
Spiller med utstudert perfeksjon
John May er på mange måter en tragisk figur, som det kan være vanskelig å knytte sterke emosjonelle bånd til. Han er heller ikke spesielt original.
Vi har sett mange lignende eksempler på ensomme, pertentlige og detaljfikserte menn på film, men Marsan spiller sin rolle godt med konsentrert og utstudert perfeksjon.
Og han gjennomgår en forsiktig, men merkbar utvikling. Det er ikke mange forandringer som skal til. Litt mer rot på håret, et forsiktig smil og løsning av den øverste skjorteknappen.
LES: Anmeldelsen av Tyrannosaur (med bl.a. Eddie Marsan)
Still Life har et sluttpoeng, som for så vidt er ganske fiffig, men litt klønete løst. Jeg ble sittende med en litt flau latter, og tenkte at dette burde vært skildret på en litt annen måte.
Akkurat her ødelegger regissør og manusforfatter Uberto Pasolini litt for seg selv og sin figur. Han hadde kanskje håpet på en Breaking The Waves-lignende effekt, men den uteblir.
Men det som skjer forut for avslutningen, er et pent og stillfarent britisk drama.
