Teenage Mutant Ninja Turtles føyer seg dessverre inn i rekken av unødvendige og uinspirerte nyinnspillinger av kjente merkevarer fra 1990-tallet.
Jeg ser ingen gode grunner til at denne filmen skal eksistere, fylt som den er av ganske intetsigende og uengasjerende figurer og en tam historie som aldri tar helt av.
Det finnes enkeltsekvenser der regissør Jonathan Liebesman viser visuelle muskler, men det er ikke nok til å gjøre Teenage Mutant Ninja Turtles til mer enn en middelmådig likegyldighet.
LES: Anmeldelsen av Guardians Of The Galaxy
Ikke særlig spennende
Reporteren April O’Neil (Megan Fox) drømmer om å breake en skikkelig story i New York.
Ingen tror på henne når hun antyder at fire tenåringsmutantninjaskilpadder bekjemper den beryktede Fotklanen som herjer New York. Men snart skal hun finne håndfaste bevis, og oppdager at alt har sammenheng med noe hun opplevde som barn.
Nå får hun orkesterplass når Leonardo (Pete Ploszek/stemme: Johnny Knoxville), Donatello (Jeremy Howard), Raphael (Alan Ritchson) og Michelangelo (Noel Fisher) bekjemper erkefienden Shredder (Tohoru Masamune).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens hovedproblem er at den oversvømmer publikum med eksposisjon. Det fortelles og forklares med en merkelig «tell, don’t show-taktikk». Og det som forklares er ikke så innmari spennende.
Filmen lever best når skilpaddene havner i vill action, spesielt i en sekvens i en snøtung fjellside, eller i et høythengende klimaks i en skyskraper. Men så faller den sammen når figurene skal få spillerom til å utdype seg.
De er grunne, alle som en, og hovedfokuset er dessverre glatte og uinteressante Megan Fox, ikke skilpaddene. Ingen av heltene får tid til å få frem spesielle særpreg eller individuelle karakteristikker som kan knytte bånd til publikum.
Tøft mikset lydspor
Men filmen kan ikke avskrives helt. Den inneholder mange fete actionsekvenser, som er dyktig filmet med tøffe effekter.
Ofte er CGI-bruken i overkant påtagelig, men noe annet var kanskje ikke å vente av en Michael Bay-produsert film av denne typen.
Det smeller godt i de beste sekvensene, for lydsporet er svært tøft og aggressivt mikset. Det er med på å gjøre filmen litt mer levende og interessant.
Det finnes kanskje et publikum for Teenage Mutant Ninja Turtles, men jeg er ikke overbevist om at filmen har et spesielt godt eksistensgrunnlag, når verken historien eller figurene fenger.
Og siden fenomenet fra 90-tallet ikke fornyes bedre enn dette, hadde det vært like greit å la 90-tallet få ha det i fred.
