Jeg ble overrasket da Netflix valgte å gjenopplive The Killing for en ny siste sesong. Serien, som er basert på den danske suksessen Forbrytelsen, har speilet sin skandinaviske opphavserie på forbilledlig vis.

Den har beholdt det beste fra handling, nordisk natur og persongalleri – til og med den populære strikkegenseren ble med over Atlanteren. Men serieskaper Veena Sud endret og foredlet krimplottene, og ga serien en treffende blek og skitten smak av den amerikanske nordvesten.

Les også: Netflix gjenoppliver ”The Killing”

Også slutten på de to seriene klang i samme toneart. Begge endte etter 3 sesonger med en oppslukt og selvdestruktiv detektiv som ikke makter å holde sinne tilbake i møte med ondskapen. Det virket som et naturlig og vellykket punktum for The Killing, men nå fortsetter altså serien på egenhånd med en 6 episoders svanesang.

Holder: – We just got to keep our story straight Linden. No one is going to find him. No one is going to know what we did.

Etterforskerne etterforskes

Et skudd i magen og ett i hodet. Raseriet boblet i detektiv Sarah Linden (Mireille Enos) da hun satte to kuler i sin egen sjefs kropp. Han var hennes mentor og elsker, men han var også seriemorderen som hadde drept en mengde unge jenter og skåret ringfingeren av dem.

Når vi nå gjenopptar besøket er liket hans dumpet i innsjøen, blodflekkene vasket bort og Linden og kollega Stephen Holder (Joel Kinnaman) tilbake på kontoret. Men! En brysom kollega har fått ferten av at noe er muffens, og våre antihelter sliter med å holde fasaden.

I tillegg får de en ny sak å bryne seg på. En velstående familie er brutalt myrdet i eget hjem. Eldstesønnen er eneste overlevende, og alle spor leder mot han og den hemmelighetstunge militærskolen han går på.

Der styrer den autoritære oberst Margareth O’Neal (Joan Allen), som raskt havner på kollisjonskurs med den sosialt keikete etterforsker Linden.

Joel Kinnaman og Mireille Enos i The Killing - sesong 4. (Foto: Netflix)
Joel Kinnaman og Mireille Enos i The Killing – sesong 4. (Foto: Netflix)

Les også: Forbrytelsen S.03

I korteste laget

Jeg skulle ønske Netflix hadde gått for tradisjonelle 13 episoder og ikke bare 6 – det blir litt halveis. Som vanlig skal vi innom en del mistenkte før en verdig morder avsløres. Det krever møysommelig oppbygging for å fungere, men her blir vi bare så vidt kjent med flere av de mistenkte. I tillegg brukes det verdifull tid på å hive inn ”spøkelser” fra tidligere sesonger.

Holders narkotikaavhengighet og Lindens problematiske familieforbindelser kastes inn i miksen for å sette våre detektivvenner på ytterlige prøvelser. Det var elementer som fungerte fint da de hadde god tid til å spilles ut i tidligere sesonger, men oppleves som unødige og tafatte når de resirkuleres inn i ett allerede tettpakket krimplott.

De mange og repeterende handlingstrådene hemmer til tider framdriften, og serien oppleves i perioder irriterende seig i spenningsnerven. Men heldigvis: Et godt mordmysterium skinner gjennom, og allerede ved slutten av episode to, så brer den kjente og kjære følelsen av ”må bare se en episode til” seg i kroppen.

Blek og stemningsfull noir

The Killing har hele tiden vært en stilsikker serie. Den er en blek noir hvor solen holdes på kjølig avstand, regnet skinner i HD og luftige kamerakjøringer fanger både furuskog og Seattles skyline. Sammen med stemningsfull og monoton musikk gir dette serien en del øyeblikk av nesten meditativ karakter.

Kameraet henger ofte med på utsiden av vinduene, enten vi er på militærskolen eller på biltur med politiet, den avstanden fungerer godt sammen med seriens lavmælte uttrykk, og gir i tillegg mange flotte speilbilder av natur og landevei som glir forbi.

Et velkomponert utsnitt av en knust Linden som ser seg i et ødelagt speil er et tydelig bilde på en serie som også jobber godt med symbolbruken.

Sint, trist, fortvilet - Mirielle Enos leverer i The Killing sesong 4. (Foto: Netflix)
Sint, trist, fortvilet – Mirielle Enos leverer i The Killing sesong 4. (Foto: Netflix)
Velspilt radarpar

Sarah Linden har blitt en av de siste årenes mest minneverdige TV-etterforskere. Med stokk stive armer, og et ansikt som ser omtrent likt ut enten det fråder av sinne eller jubler av kjærlighet.

Det blir etter hvert mye å hanskes med for Linden når selvforakt, redsel og sinne kjemper om den interne kontrollen, og skuespiller Mirielle Enos gjør en utmerket jobb med å beholde detektivens knappe uttrykk i skvisen mellom alle de kraftige følelsene.

Jeg har også sansen for Joel Kinnamans rolle som partneren Stephen Holder. Han er komisk i sine streberske forsøk på å opptre streetsmart, og blir en ganske brekk-ekkel besserwisser når han finner ut at han skal bli far. Men Holder er aldri langt unna ydmykheten, og han treffer som en troverdig og sympatisk fyr – som overrasker med å referere Vincent Van Gogh.

På overtid

Til tross for at The Killing har beholdt mange av sine styrker og fortsetter å levere velspilte, solide og spennende krimhistorier, så oppleves denne sesongen som en kort og unødvendig siste etappe. Jeg likte den brutale og åpne slutten på sesong 3. Den hugde seg inn i brystkassa, og øste ut spørsmål i stedet for svar. Nå er den mystikken borte, og The Killings ettermæle har fått seg noen tykke strøk med gråmaling.

Merk! Denne anmeldelsen er kun basert på de fire første episodene. Slutten er jo ganske så sentral for en krimserie, og det er godt mulig at også The Killing sesong 4 kan overraske i siste akt.

Om SERIEN

The Killing
  • The Killing
  • Slippdato: 01.08.2014
  • Sesong: Sesong 4
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: The Killing
  • Sjanger: Drama, Krim, TV-Serie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.