«Norges morsomste skuespillere er samlet på travbanen» lyder filmplakaten til den norske travkomedien Jakten på Berlusconi, hvor en savnet hest byr på mange forviklinger
Bjarte Lem, spilt av en blankøyd Edward Schultheiss, sitter i saks når to finske torpedoer en dag uventet kjøper gjelda han har opparbeidet seg hos et luksuriøst gartnerfirma.
For å få nok penger til å betale regninga, hyrer han to småkriminelle karer til å dope favoritthesten til hovedløpet på Bjerke travbane utenfor Oslo. Noen velplasserte veddemål skal gi nok gryn i utbytte.
Ting går skeis, dyret forsvinner og stadig flere mennesker kaster seg inn i jakten på millionhesten Berlusconi.
Klikk her for å se traileren til «Jakten på Berlusconi».
Glimter til med gode personparodier
Lem er en stakkarslig sympatisk type godt spilt av Schultheiss. Ved siden av Bjørn Flobergs sleske hesteeier Malte, er Bjarte en herlig parodisk figur fra hestemiljøet.
Den småkriminelle Nico, spilt av Jon Øigarden, balanserer en periode mellom galskap og dumhet mens han trekkes stadig lenger inn det rotete plottet til Jakten på Berlusconi.
Toppunktet kommer plutselig i form av en helt unødvendig brutal voldsscene, som markerer punktet hvor filmen gir opp å finne seg en bås.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Med et utgangspunkt som travkomedie, via politifilmparodi, gjennom noen sekvenser Quentin Tarantino-hyllest, ender filmen opp uten å ha gjort noen av delene spesielt bra. Bildet er ofte farget med en varm nyanse som overdrives og bryter filmens ulike scener unødvendig opp. Vekslingen mellom ulike scener, og fargelegging, gjør meg usikker på om filmen egentlig forsøker å finne sted på 70-tallet eller om dette er et forsøk på å gjenskape en Lock, Stock and Two Smoking Barrels-aktig film satt i Norge anno 2014.
Tyr til desperate sexvitser i jakten på latter
Resten av rollegalleriet inkluderer en rekke figurer som blir stemorderlig behandlet.
Spesielt forspilles humorpotensialet til en sylskarp Henriette Steenstrup i rollen som politietterforskeren Lotte fra Økokrim og hennes kompanjong Svenn (Morten Ramm).
Billige vitser og unødvendige slapstick-scener vies for mye tid. Småkriminelle Nicos forsiktige kamerat Otto (Arthur Berning) sliter med ereksjonssvikt, mens Bjarte Lems nymfomane kone Lillebird (Veslemøy Mørkrid) er gal etter sex. Idiotiske kommentarer om store pikker og understimulerte husmødre drar manuset langt nedover på kvalitetsstigen.
Sist, men ikke minst, finner vi Atle Antonsen i en merkelig rolle som spesialetterforskeren Dyret. Malte, eieren av hesten Berlusconi som omtales i filmens tittel, hyrer inn krigsveteranen med et tvilsomt rulleblad når politiet ikke klarer å finne spor i forsvinningssaken.
Antonsens figur er, etter alle solemerker, ment å være en parodi på Javier Bardems Anton Chigurh fra No Country for Old Men (2007). Men ved å introdusere Dyret midt i et stykke tungt arbeid på toalettet faller parodien helt bort og blir erstattet med øredøvende stønnelyder.
– Hvor ble det av slutten?
I løpet av filmens nitti minutter er det med andre ord en rekke ulike interessenter som er på jakt etter den forsvunnede hesten Berlusconi. Filmen forteller knapt hvem som er filmens hovedperson og hvem publikum skal heie frem mens forviklingene blir stadig mer kompliserte.
Før det hele avsluttes ved at filmen forlater alle røde tråder uten en nevneverdig avslutning.
Det er i det hele lite «trav» i travkomedien Jakten på Berlusconi, og resten av filmen tatt i betraktning er det også lite latter.
