Ridley Scotts ikoniske science fiction-film Alien fra 1979 har vært ledestjernen for det britiske utviklerstudioet The Creative Assembly. Spillet Alien: Isolation gjenskaper mørket, ensomheten og fryktfølelsen bedre enn noen andre spill basert på de berømte filmene har klart siden før årtusenskiftet.
Femten år har gått siden Ripley, og resten av mannskapet på Nostromo, forsvant sporløst. Datteren Amanda har fulgt i sin mors fotspor og arbeider som romskipsmekaniker når hun får et tilbud fra Weyland-Yutani-selskapet om å bli med på et oppdrag for å hente hjem den sorte boksen fra lasteromsskipet.
Boksen med reiselogger og opptak fra Nostromo har blitt funnet og sendt til romstasjonen Sevastopol. Det interplanetariske selskapet vil hente hjem loggene for å finne ut hva som skjedde.
Da de ankommer går alt galt. Sevastopol er nærmest forlatt, noe jakter og dreper de gjenlevende, og en ulykke gjør at Amanda blir forlatt om bord på den farlige romstasjonen.
Hyller Ridley Scott
På samme måte som filmen fra 1979 gjenskaper Alien: Isolation en gnagende opplevelse av usikkerhet. De mørke korridorene er sparsommelig fylt med lyskilder, mens damp og røyk siver ut av luftekanaler og rør. På veien mot sikkerhet og svar må Amanda snike og krype gjennom labyrinter av korridorer og områder som stadig endrer karakter.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Spillet skiller seg fra for eksempel Dead Space, en serie med flere likhetstrekk i utformingen av spillområdene, med svært høy kvalitet på presentasjonen. Alien: Isolation skaper sin egen plass i Alien-universet og har ikke forlatt fundamentet som gjorde den første filmen så unik. Hologrammer og energivåpen finnes ikke.
Fra åpningen med en videospilleraktig strek til de DOS-lignende datasystemene om bord; Alien: Isolation oser av både Ridley Scott og Xenomorf-romvesenets opphavsmann H.R. Giger.
Det gjør også at jeg vil utforske og se – ja, nærmest ta på det jeg finner om bord på Sevastopol. Men spillet reagerer ikke godt når jeg avviker fra den stien utviklerne har planlagt. I flere kritiske øyeblikk, hvor musikk og historie understreket hvor nær katastrofen var, stanset fortellingen opp i påvente av at jeg skulle lunte etter.
ANMELDELSE: Aliens: Colonial Marines – et spill med mange mangler og svakheter
Fryktfølelsen brytes ofte
I spillets første time møter Amanda en mann, en einstøing som har overlevd ved å skjule seg fra farene om bord. Axel forteller han kan lede meg til et kommunikasjonsrom, men at vi må snike oss dit. Da jeg ikke fulgte ham hakk i hæl stod han rett opp og ned, som om han var rammet av hjerneslag og fullt synlig for alle farene om bord. Gikk jeg forbi stod han fortsatt og så tomt ut i luften. Først da jeg nærmest bet ham i buksebenet fortsatte spillets narrativ.
Denne opplevelsen bryter Alien: Isolation sitt mål om å gi spilleren en følelse av overhengende fare.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Akkurat dette gjelder likevel ikke møtet med den ene uvelkomne gjesten om bord på Sevastopol. Xenomorf-romvesenet, som overraskende sent kommer inn i spillets fortelling, er dynamisk programmert uten fastsatte ruter eller en fast oppførsel.
Den jakter på deg, uten stans. Om du lar en dør eller luftekanal stå ulukket vil den undersøke sporene. Har du nylig passert vil den stå og lukte etter deg i flere minutter. Den minste lyd eller lyskilde vil avsløre deg og føre Amanda til en sikker død. Du kan heller ikke ta livet av den ettersom den tåler både skudd og flammer, selv om sistnevnte vil få den til å flykte i noen korte smertefulle sekunder. På nestegenerasjonskonsollene Xbox One og Playstation 4 kan du også velge å skru på mikrofonen slik at dine egne hyl i din egen sofa vil avsløre Amanda.
Du, i rollen som Amanda, vil dø, mye. Mye av spillets annonserte spilletid på omkring femten timer vil også brukes på å vente, stille, under et bord, med en blinkende bevegelsessensor i hånda. Du venter på at Xenomorf-vesenet skal forsvinne.
ANMELDELSE: Prometheus – sci-fi-hjerter kan fryde seg!
Beste «Alien»-spill på mange år – selv med svakhetene
Mens ett oppdrag på denne måten kan ta en hel time, er det ofte også mulig å bare gi blanke og løpe gjennom det hele. Etter hvert som spillets fortelling drar ut i lengste laget, hvor oppdragene og utfordringene blir noe repeterende, blir det også fristende å forsøke å beine av gårde.
Etter å ha blitt sporet opp av Xenomorf-vesenet etter over en times gjemselslek lastet jeg inn siste lagringspunkt og gjorde nettopp dette. Med ett fullførte jeg oppdraget på noen få minutter og kunne fortsette spillet.
Likevel er Alien: Isolation er det beste Alien-spillet på mange år – ja, siden før årtusenskiftet.
Utviklerne har trofast gjenskapt Ridley Scotts uhyggelige tone fra Alien, men ikke maktet å løfte spillopplevelsen til noe mer enn en rekke etterfølgende sekvenser hvor du helst skal følge spillets fastsatte sti.
Spillet er anmeldt på Playstation 4 og viste tidvis tekniske problemer som lav skjermoppdateringsfrekvens. Dette gjelder spesielt i mellomsekvenser mens spilldata lastes inn i bakgrunnen. Mer om de teknisk aspektene kan du lese på nettstedet Eurogamer.net (ekstern lenke) sin analyse av ytelsen av spillet på alle konsollene.
