«Filmbonanzas» første av fire program denne høsten handler om den norske kultfilmen «Dis» som hadde premiere i februar 1995. Rull ned for å se hele programmet nå.
Før årtusenskiftet var det nesten ikke noen som laget norsk film utenfor systemet og uten statlig støtte, og begrepet lavbudsjettfilm var nærmest ukjent. På midten av 90-tallet dro den da ukjente Aune Sand til Kommunenes Filmcentral, som i mange år var nøkkelen for få en film inn i norske kinoer, og fortalte at han hadde laget en film.
Den forteller om seks ungdommer som er på reise i byer som Kairo, Oslo, Paris og New York, alle søker etter kjærlighet. Filmen er uten dialog og drives frem av fortellerstemmer.
– Dis er uforklarlig og jomfruelig, forteller Sand, nesten tjue år etter filmens infamøse premiere. – Den har kimen til noe stort i seg, samtidig som den tar sine første vare steg i lyngen.
I dag har Dis fått kultstatus i norsk filmhistorie, beryktet for slakten den fikk av anmeldere og elsket av noen for dens svevende uttrykk.
SE VIDEO: Her er Aune Sands filmcomeback
Et overraskende besøk
På kontoret til Kommunenes Filmcentral i 1995 fikk en overrasket Knut Bohwim, som i tillegg til å ha regissert mange Olsenbanden-filmer også styrte den norske filmdistributøren i mange år, høre at Sand hadde regissert en film for egne penger uten statlig støtte.
– Da vokste det frem en varm følelse i meg, forteller Bohwim til Filmbonanza.
Med en ukjent og uavhengig norsk film i bagasjen gikk Bohwim til sjefen for Oslo Kinematografer for å få satt den opp på kino i hovedstaden. Det ville Ingeborg Moræus Hanssen helst ikke.
– Vi mente filmen var dårlig, begrunner Moræus Hansen.
Se Filmbonanzas spesialutgave om «Dis» her. Artikkelen fortsetter under videoen.
Likevel fikk filmen til slutt plass i en av de minste salene på Klingenberg kino, mens i Bergen ble Dis ikke vist på noen av byens filmlerreter. Filmanmelderne var nådeløse i sin dom.
Harald Kolstad i daværende Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen, gav filmen terningkast null. Thor Ellingsen i Dagbladet mente filmen var «Borti disen! Tvers igjennom et amatørmessig filmarbeid som ikke burde bli satt opp på kino i det hele tatt».
VGs filmanmelder Jon Selås kritiserte historien og fremhevet filmen som et eksempel på hvor langt «ambisiøse, [og] forsøksvis kreative unge sjeler kan gå når de på død og liv vil lage film».
Omfattende omtale i underholdningsprogrammer, og besøk hos talkshow på NRK og TV2, bidro til at Sand ble en beryktet skikkelse i norsk kulturliv etter filmens premiere.
– Jeg har jo meninger om hvorfor så mange ble provosert, forteller Sand til Filmbonanza.
– Jeg tror det har mye med min seksualitet å gjøre, og frykt for det ukjente og det som er annerledes. En lavbudsjettfilm som ble laget på den måten, det ligger i sjangerens natur, vil ha elementer som er svakere enn andre. Men det burde ikke være grunnlag for det voldsomme hatet og den reaksjonen som kom.
Sjikanen stanset nye filmprosjekter
Medietrykket, og den påfølgende sjikanen han møtte på gaten, stanset også fremtidige filmplaner. Utskjellinger, spytting og syv forsøk på nedskalling fant sted ifølge Sand selv.
– Utestengelsen fra Bergen Kino og motarbeidelsen fra Oslo Kinematografer ved å holde den i en liten kinosal, til tross for utsolgte visninger i måneder, og å sjikanere den, tok fra meg kapital til å jobbe videre. Det er vanskelig å tilgi.
– Både Ulrik Eriksen fra Morgenbladet og Gaute Brochmann fra Natt & Dag kommer mot slutten av Filmbonanza-programmet med betraktninger som går rakt imot slakten som kom ved premieren. Føler du nå at filmen har fått en oppreisning?
– Jeg er dypt takknemlig for at de gir filmen liv.
FORDYPNING: Norsk filmslakt gjennom tidene