«Filmbonanzas» andre av fire program denne høsten handler om den svenske regissøren Roy Andersson. Se programmet torsdag klokka 20.55 på NRK2, eller rull ned for å se hele programmet nå.
Roy Andersson er en av verdens mest egenartede filmskapere. I år vant han den høythengende prisen Gulløven under filmfestivalen i Venezia for filmen En due satt på en gren og funderte over tilværelsen, som kommer på norske kinoer i november. Filmen er den tredje i det han kaller en trilogi om det å være menneske. Opprinnelig ville Andersson bli forfatter.
– Jeg drømte først om å bli forfatter, men så begynte jeg å oppleve filmen som et mer interessant medium, hører vi en ung Andersson si i seneste episode av Filmbonanza.
Filmpolitiets Birger Vestmos første møte med Andersson var på filmfestivalen i Haugesund i 2000, da Sanger fra andre etasje ble vist der.
– Det var et deilig og absurd møte med et særegent filmunivers ulikt noe annet jeg hadde sett. Andersson fører et søtt, skakt og nesten naivt filmspråk, som likevel greier å formidle dype, menneskelige spørsmål om livet. Gjerne om hvor liten man kan føle seg stilt overfor banale problemer, sier Vestmo.
Skeptisk Bergman
Andersson vokste opp i et arbeiderklassehjem, med en far som solgte poteter og leste kommunistavis. Den politiske holdningen tok Andersson med seg da han begynte på Filmskolan ved Svenska Filminstitutet, hvor han ble utstyrt med kamera og satt i gang med å filme demonstrasjoner mot Vietnam-krigen. Filmskolans inspektør var ingen ringere enn Ingmar Bergman.
– Ingmar var så forbannet på at vi filmet demonstrasjonstog og ikke gjorde psykologiske thrillere eller noe sånt. Han sa at hvis jeg fortsatte med det så kom jeg aldri til å lage langfilm. Han advarte meg om det. Men jeg ble ikke redd et dugg, sier Andersson til Filmbonanza.
Da Andersson året etter, som 26-åring, ga ut sin første film, ”En Kärlekshistoria”, ble han raskt utropt til svensk films fremtid, og braksuksessen tilbakeviste Bergmans skepsis. Selv er ikke Andersson udelt imponert over legenden Bergman.
– Ingmar Bergman hadde sans for effekter, uten at det hadde noe større dybde. Fanny og Aleksander – det er for dårlig, det føles som om han har filmet med hodet under armen, sier Andersson.
Se Filmbonanzas sending om Roy Andersson. Artikkelen fortsetter under videoen.
Deprimert av suksessen
Den enorme suksessen og oppmerksomheten den unge filmdebutanten fikk for En Kärlekshistoria var vanskelig å fordøye. Andersson flyktet ut på landet.
– Det var slitsomt å kjenne på den enorme berømmelsen hele tiden. Så jeg ble faktisk ganske deprimert. Det er jo kjent innenfor psykologien at mye stor fremgang kan føre til depresjon.
Etterspørselen var stor etter en ny film, og fire år senere kom Giliap. Denne gangen ble han slaktet av kritikerne.
– Det var så jævlig dårlige anmeldelser. De verste som en svensk film noen gang har fått, tror jeg, sier han.
Det skulle bli vanskelig å få støtte til et nytt filmprosjekt etter det. Det var da reklamebransjen huket tak i ham.
Over 400 reklamefilmer
Anderssons spesielle formspråk oppstod under hans tid i reklamebransjen, da han begynte å filme hele reklamefilmer i ett stort bilde. Han har laget over 400 reklamefilmer, og er ansett som en av Europas dyktigste på dette feltet. Den svenske prisutdelingen for reklamefilm, tilsvarende den norske Gullfisken, er til og med oppkalt etter ham: Roygalan.
– Hans stillestående tablåer er møysommelig komponert, med avmålt fargepalett, stor dybdefølelse og detaljer som dukker opp etter flere påsyn. Hvert bilde kan rammes inn og henges opp, sier Birger Vestmo.
Etter langvarig suksess med reklamefilm begynte han endelig å lage spillefilmer igjen, 25 år etter Giliap-katastrofen. I sitt Studio 24 i Stockholm skaper Andersson filmsett han kan kontrollere ned til hver minste detalj. Hans finslipte og underfundige stil har vunnet ham flere store priser, som Nordisk Råds Filmpris, Juryens pris i Cannes og Gulløven i Venezia.
– Jeg hadde gleden av å møte Andersson på filmfestivalen i Toronto, der han troppet opp smørblid på fest med Gulløven han vant kvelden før. Da fikk jeg fortalt ham det som sant er: Herr Andersson, du er et geni, forteller Vestmo.
Livet er tragikomisk
Andersson sier han vil belyse menneskets eksistensvilkår med et «nådeløst lys» som det ikke finnes noen skygger å gjemme seg i. For det er ikke enkelt å være menneske:
– Det er faen ikke lett å leve sitt liv på en bra måte. Alle vil, men det er ikke lett, altså, sier han.