Multikulturelle forviklinger danner grunnlaget for den franske filmen Familiekaos, som har blitt en stor suksess på hjemmebane. Det er litt vanskelig å forstå, for dette er en tannløs komedie, blottet for lattervekkende humor.
I stedet forsøker regissør Philippe de Chauveron å ufarliggjøre høyst reelle problemstillinger, der figurene fremstår som lite troverdige skisser av ekte mennesker.
Familiekaos har en flyktig sjarm, men dette blir likevel for blekt om fargerikt fellesskap.
LES: Anmeldelsen av De kjempende
Fordommer frem i lyset
Herr og fru Verneuil (Christian Claiver og Chantal Lauby) har tre svigersønner, en jødisk, en muslimsk og en kinesisk.
Dette skaper betente situasjoner når familien samles, og direkte provokasjoner bringer svigerforeldrenes fordommer frem i lyset. Nå vil de invitere alle hjem på julefeiring, inkludert deres fjerde datter, som til nå har vært single.
Men hun kommer hjem med en liten hemmelighet på lur. Hun skal gifte seg med en afrikaner.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Utgangspunktet er lovende. Her kan det fortelles mye morsomt om hvordan menneskers fordommer får en reality check i møte med virkeligheten.
Og det finnes scener som fungerer. Men flere av figurene undergraver sin egen integritet når de drar frem rasismekortet så snart noen nevner noe som helst negativt om familiens multikulturelle tilstand.
Dette er et brennbart tema som filmen er ganske uforsiktig i behandlingen av.
For glansbilledskjønn
Familien i filmen er fremstilt på en lite troverdig og realistisk måte.
Langt ute i handlingen begynner svigermor å spørre hvordan alle parene møttes, noe som for lengst måtte ha vært godt kjent under vanlige forhold, mens ingen reagerer på at datter fire annonserer sitt forestående giftemål uten at noen en gang vet at hun er i et forhold.
Og så, ut av det blå, begynner svigerforeldrene å si at de skal skilles, men så skal de visst det ikke likevel. Ting som dette svekker både min interesse for figurene og min sympati for deres tilfeldige problemstillinger.
LES: Anmeldelsen av Noen dager i Paris
Familiekaos er litt for pent filmet, litt for glansbilledskjønn i uttrykket og forsøker å være søt og sjarmerende når den kanskje heller burde ha forsøkt å være farlig og utfordrende.
Det hadde gått an å lage et godt drama ut av denne tematikken, og samtidig gjort bitende humor på bekostning av fordommene som råder på alle fronter.
Familiekaos er en middels god film som blir for snill og ufarlig til å fortelle noe nyttig om problematikken i multikulturelle skjæringspunkter.
