Oppdatert 24.02.2015: Artikkelen er oppdatert med reaksjoner på slakten av «I ungdommens makt» fra 1980.
Gjennom årene har norske filmanmeldere blitt kritisert for å være for snille med norsk film, og i noen tilfeller har filmer blitt hyllet for å være «gode til å være norske». Men det er ikke de anmeldelsene det skal handle om i denne artikkelen.
I februar er det tjue år siden Aune Sands Dis ble totalslaktet av norske anmeldere, med lite flatterende beskrivelser av den (manglende) kvaliteter.
«Tidenes kalkun», skrev VG. «En grensesprengende film», stod det i Arbeiderbladet som gav terningkast null.
Det er uvanlig at en film fremprovoserer slike kraftsalver, og i norsk filmhistorie er det et knippe filmer som har fått tilsvarende dommer. Her er noen av dem.
Klikk her for å se Filmbonanzas spesialprogram om «Dis».
AUNE SAND: – «Dis» er uforklarlig og jomfruelig
Høstslaktet i 1980
I boken Mørkets øyne skriver filmprofessor Anne Gjelsvik om «septembermordet» på norsk film som fant sted i siste halvdel av 1980. Pressen rettet kraftige kritikk mot flere filmer, med bakgrunn i at produksjonen av norsk film var preget av sosialrealisme og lav publikumsoppslutning.
To av filmskaperne som ble sablet ned i avisene var Bredo Greve og Roar Skolmen. Greves La elva leve! var en dramafilm med utgangspunkt i kampen mot utbyggingen av kraftverk i Alta-vassdraget, som fokuserte blant annet på samiske rettigheter.
I VG den 5. september 1980 anmeldte Liv Herstad Røed filmen til terningkast 1.
– Nei, Bredo Greve, denne filmen virker som slurv fra ende til annen.
Hun kritiserer både historien, hvor en forfyllet NRK-journalist bestikker seg til svarene han ønsker seg, og det tekniske arbeidet. Og mener filmen gjør kampen mot Alta-utbyggingen en bjørnetjeneste.
– Filmen i seg sjøl er jo en politisk film og kampen mot utbyggingen av Altaelva hadde store dimensjoner og kanskje burde jeg ha ventet noen år med å publisere filmen, fortalte Greve til NRK Sapmi i 2009 i forbindelse med at det var 30 år siden filmen kom ut.
Reaksjonene på visningen i Kautokeino fremkalte latter i salen, men både hovedrolleinnehaverne og regissøren mente at filmen stod seg bedre tretti år etter premieren.
I dag mener flere at Bredo Greve er en av norsk filmhistories ukjente ansikter som må frem i lyset.
– Det ble rettssaker, filmene hans ble nektet visning på norske kinoer, det var alltid rabalder rundt Bredo Greve, fortalte Adrian Ophus, Aleksander U. Serigstad og Ivar Nikolai Fallet til NRK i april under deres arbeid med en dokumentar om filmskaperen.
– Et oppkok som hører hjemme på gutteværelset
Knappe to uker etter slakten av La elva leve står dommen over I ungdommens makt på trykk i samme avis. Herstad Røed kritiserer også hun kaller regissør Roar Skolmens retningsløshet.
– Det er vel og bra at Skolmen forsøker å være personlig, men når resultatet er så dårlig som her er det bare det å si at han nå først må bli tørr bak ørene og lære mer av andre før han prøver seg igjen.
Historien til filmen forteller om den frilynte Arbo som går rundt og prøver å engasjere enkelte elever til å tenke selvstendig. Han viser ungdommen hvem som er deres virkelige fiender på skolen og elevene etablerer en geriljahær som invaderer skolebygget. Der angriper de overlæreren og de forsøker å innføre egne nye fag som innebærer alt fra nye tanker til nye holdninger.
I et leserinnlegg i Aftenposten etter høstslaktet av filmens hans kommenterte Skolmen at han opplevde reaksjonene som delte: – Halve salen ble riktig nok temmelig provosert, men den andre halvparten utløste en begeistring fra det anerkjennende nikk til så store ord at jeg er flau for å referere dem.
NRKs egen Pål Bang-Hansen gav ikke en dom over filmen i Filmmagasinet for august 1980, men la ikke skjul på sin skepsis til Skolmens I ungdommens makt.
– Men det er også en film om Arbos leting etter identitet i livet, og ganske mye er sentrert rundt Arbos kjønnsorgan. [Regissøren] spiller hovedrollen også for sikkerhetsskyld. Enkelte vil derfor beskylde ham for å ha laget den største egotripp i norsk films historie. … Til slutt i filmen lar hans seg for sikkerhetsskyld korsfeste.
(artikkelen fortsetter under arkivklippet fra Filmmagasinet, sendt første gang den 22. august i 1980)
– Filmen er så hemningsløst dårlig at man blir tvunget til å være surmaget
Siden slutten av 70-tallet hadde Tom Mathisen og Herodes Falsk underholdt med humorgruppen Prima Vera. Det førte til en rekke album, singler, show og filmer – en av dem er Showbiz – eller hvordan bli kjendis på en-to-tre! fra 1989.
Filmen harselerer over musikkbransjen, musikkpresse og selvopptatte artister. I Showbiz gjenfortelles eventyret om Askesladden og gullslottet i en, da, moderne versjon. En ung gutt med navn Espen Spølekladd forlater hjemme og starter i en jobb på jazzkafeen Balla Jazzhus. Men hans onde bror gjør alt han kan for å sabotere.
– «Showbiz» må utvilsomt være en av de største kalkuner blant de mange mislykkede fjærfe gjennom norsk filmhistorie, åpner VG-anmelder Jon Selås sin anmeldelse i februar 1989.
Han smeller i bordet og avslutter sin omtale av filmen med følgende kraftsalve: – Jeg tror, gud bedre, «Showbiz» er den verste filmen jeg har sett!
Lite visste han at Dis skulle fremkalle lignende formuleringer noen år senere.
Fjorten terningkast én-filmer på fem år
At en film får terningkast én hører til sjeldenhetene. I Filmpolitiet får en film det laveste terningkastet like ofte som det øverste – i praksis et par ganger i året. Av de fjorten filmene som har fått bunnotering siden 2009 er to norske.
Regissør Kenneth Olaf Hjellum fikk i 2011 gjennomgå av anmelder Torfinn Borkhus for Hjelp, vi er russ!. Filmen forteller om en gruppe med russ som får frastjålet pengene de hadde spart til årets russetreff.
– For å sette det på spissen består humoren i filmen av voksne i rare klær med mye sminke og artige parykker, og en fyr ved navn Kjell Arne som en ti-tolv ganger i løpet av filmen sier at de andre har lovt ham vagina når de kommer frem til Stavanger, begrunner Borkhus i sin slakt.
Også Cesar Ducasse fikk samme år terningkast én fra Birger Vestmo som konstaterte at filmen Mørke sjeler var for dårlig for kino.
– Forholdsvis kjente fjes som Kyrre Haugen Sydness, Morten Rudå og Ida Elise Broch er med i denne filmen, og de må da på et eller annet tidspunkt ha lurt på om det var særlig smart. … Når Sydness avleverer en liksomkjekk replikk mot slutten av filmen, ser det ut som han selv er i ferd med å sprekke i vantro latter.
ANMELDELSE: Mørke sjeler – for dårlig for kino!
I et intervju med magasinet FilmMagasinet forsvarte Ducasse seg og kritiserte den norske modellen for å være problematisk.
– Statlig støtte er selvfølgelig bra og viktig, men når ingen produsenter vil lage noe som helst uten den, så er det problematisk. … Men for å gjøre det kort, og uten å støte noen, så kan jeg nok si at våre alternative arbeidsmetoder nok ikke passet inn i filmfondets ferdigutformede rammer.
Oppdatering 24.02.2015: I etterkant av anmeldelsen av Roar Skolmens film ble det publisert flere tilsvar. Regissøren har sendt oss to av dem som vi inkluderer fordi det er interessant å se hvordan kulturdebatten foregikk og hvor opphetet ordskiftet var i 1980.
