Denne høsten står i bilspillenes tegn. Driveclub til Playstation 4, The Crew fra Ubisoft og Project CARS fra Bandai Namco konkurrerer om spilleres oppmerksomhet mot Xbox One-spillet Forza Horizon 2. Alle tre har betydelige ambisjoner, og kapital, i ryggen.
Tett integrasjon av sosiale nettfunksjoner med spillseriens kjennetegn – som erfaringspoeng og et stort utvalg av løp og biler – gjør Forza Horizon 2 til en lekker og hipp racingopplevelse.
Den åpne spillverdenen er lett inspirert av Sør-Europa, men hvor du reiser og kjører er ikke det viktige. Det er hva som skjer på veien, selve reisen, som utgjør kjernen i Forza Horizon 2.
Fokuset på Horizon-festivalen er tonet ned til fordel for større valgfrihet, men utgjør fortsatt kjernen i spillets fortelling. Det inkluderer også smått keitete figurer som forteller deg at du også kan bli kul om du er flink til å kjøre bil. Et drivende musikkutvalg på radiokanalene durer av gårde selv når spillets få lasteskjermer vises og fremhever opplevelsen av å delta på «noe kult».
ANMELDELSE: Mario Kart 8 – terningkast 6!
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
Blir ikke vanskeligere
Fysikkmoteren som styrer hvordan bilene oppfører seg på veien – og opplevelsen av kontroll – er arkadeorientert, men svært naturtro og god. Hver bil er unik og ulike oppgraderinger gir deg stor frihet til å mekke på den bilen du liker best. Det å mestre din favorittbil er noe som tar tid. Konkurransene spillet bruker til å oppfordre til videre samling av erfaringspoeng og utforskning er knyttet til ulike typer biler, dermed vokser bilbiblioteket du har stadig og det er alltid noe nytt å oppleve.
På veien finnes ikke bare datastyrte biler, både løp og den åpne verdenen er fylt med spøkelser av andre spillere. Dette er data spillets sentrale servere har lagret og sender ut til spillere, dermed er dynamikken i oppførselen til dine motstandere alltid i flyt.
Etter hvert løp får du også muligheten til å kjøre et ekstra løp mot en av dine fiender, dermed dukker også disse personene sine biler opp stadig oftere. Likevel med dette Drivatar-systemet i bakgrunnen økte ikke vanskeligheten graden nevneverdig utover i spillets utfordringer.
Ja, de datastyrte motstanderne gjør menneskelige feil, men etter hvert som bedre biler ble tilgjengelig og jeg ble mer kjent med dem, økte ikke de datastyrte motstanderne sine ferdigheter like mye. Det til tross for at de tar i bruk spøkelsene til faktiske spillere verden over.
ANMELDELSE: Need for Speed: Most Wanted – lukten av svidd gummi
Solid fundament
Bortsett fra å gå opp i nivå, og dermed låser opp nye utfordringer, gjør ikke erfaringspoengene særlig mye opp spillopplevelsen.
Ulike fordeler kan låses opp etter hvert som du når nye nivåer, men disse fordelene har liten innvirkning på selve spillet.
Nær sagt alle handlinger gir belønning i form av erfaringspoeng og etter noen timer brydde jeg meg ikke lenger om dem. Mengden utfordringer og løp er likevel så stor at du ikke vil gå tom for ting å gjøre uansett.
Ved siden av Drivatar-systemet, som plasserer spøkelser av andre spillere inn i din spillverden, er ordinær flerspiller et knappetrykk unna. Du kan enten bare kjøre rundt i den åpne verdenen med vennene dine, og for eksempel konkurrere om å passere fartsmålere i høyest fart, eller velge ordinære løp. Men det er ikke noen unike billøp du kan bryne deg på med venner, det gjør at flerspillerdelen i Forza Horizon 2 ikke føles som noe ekstra spennende.
Fundamentet i Forza Horizon 2 er bunnsolid. Xbox One-maskinen leverer gnistrende vakre biler og stort sett imponerende omgivelser. Kjøreopplevelsen er svært god og det store utvalget biler gjør at du vil finne nye favoritter. Vanskelighetsgraden, som er knyttet til Drivatar-systemet, skalerer derimot ikke godt.
Det viktigste er likevel følelsen av å bli dratt inn i et lekkert spill, hvor du er like kul som de kuleste kidsa på ungdomsskolen. Den såpeglatte presentasjonen og sammenhengende spillopplevelsen vil dra meg tilbake til min Lancia Montecarlo 1977-modell i Forza Horizon 2.
