Lite går galt når David Fincher regisserer film. Selv om mysteriet i Gone Girl er litt for enkelt å gjennomskue, er dette likevel en medrivende thriller som stadig overrasker med nye utviklinger.
Fincher driver historien ubønnhørlig fremover med et formmessig stålgrep, og med svært solid spill av Ben Affleck og Rosamund Pike i de viktigste rollene.
Til tross for en litt for lang spilletid, blir denne filmen en underholdende spenningsstund der jeg til enhver tid føler at jeg er i godt og intelligent selskap.
LES: Anmeldelsen av The Girl With The Dragon Tattoo
Blir mistenkt for konas forsvinning
Nick Dunne (Ben Affleck) opplever marerittet når kona Amy (Rosamund Pike) forsvinner fra hjemmet deres i Mississippi.
En storstilt leteaksjon begynner under stor mediedekning, med Nick som aktiv deltager.
Men så dukker det opp tegn på at noe skurrer, og flere begynner å mistenke Nick selv for å ha noe med forsvinningen å gjøre, blant andre politietterforskerne Boney (Kim Dickens) og Gilpin (Patrick Fugit).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er bare utgangspunktet for en stor og omfattende historie, der flere uventede elementer holder filmen frisk og interessant.
Ved bruk av stadige tilbakeblikk, fortalt av Amy i sin egen dagbok, får vi et innblikk i hvordan en fantastisk forelskelse går over til å bli et grått ekteskap.
Forfatter Gillian Flynn har skrevet manuset basert på sin egen roman, og jeg får følelsen av at kjernen av innholdet er godt overført.
Har flere ess i ermet
Det er ikke vanskelig å føle sympati for Nick Dunne, men samtidig gir filmen oss stadige små drypp som gjør oss usikre på hans rolle i mysteriet.
Filmen gir også et nesten satirisk blikk på medienes metoder i slike saker, der steile fronter etableres og skyldspørsmål insinueres på svært tynt grunnlag.
Spenningen utløses tilsynelatende ca halvveis filmen, og det er litt enkelt å forutse det som da skjer, men så viser det seg at filmen har flere ess i ermet.
LES: Anmeldelsen av The Social Network
Gone Girl er en vellaget thriller som oser av stil, klasse og kvalitet.
Jeg lar meg blant annet imponere av Jeff Cronenweths flotte foto, den stemningsskapende og foruroligende musikk signert Trent Reznor og Atticus Ross, samt hvordan Kirk Baxters redigering og Finchers regi gir den dialogbaserte spenningen en velkomponert flyt.
Filmen er 2 timer og 29 minutter lang, og det kan hende at den med fordel kunne vært kortet litt ned. Men så lenge David Fincher serverer finstemt og formfullendt underholdning av beste merke, tåler jeg en litt overdreven lengde.
