Kompliserte rettighetsavtaler er nok alt som hindrer Middle-earth: Shadow of Mordor fra å bære «Ringenes Herre»-navnet. Spillet plasserer seg midt mellom den berømte bokserien og forhistorien Hobbiten for å bygge bro mellom de populære bøkene.
I hovedrollen finner vi Talion, en mann som har fått sin familie drept av ondskapens krefter og blitt nektet døden på grunn av en forbannelse. Dermed går han rundt, i ren «Taken-stil» og jakter ned monstre i Mordors forgård.
Kjente figurer dukker ofte opp i spillets fortelling, som Gollum i flere oppdrag og Galadriel i enkelte mellomsekvenser, men det er fra Tolkiens rikholdige univers spillet henter sin største inspirasjon.
Monolithic Productions har presset store mengder med informasjon og bakgrunnshistorie inn i Middle-earth: Shadow of Mordor. Det indre livet til uruk-krigere og store åpne omgivelser med referanser til språk og arkitektur gir spillet en grunnleggende følelse av å høre til under «Ringenes Herre»-navnet.
ANMELDELSE: Hobbiten: En uventet reise – (5) | Hobbiten: Smaugs ødemark – (5)
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Sterkt inspirert av tidligere actionsuksesser
Spillopplevelsen er svært lik Arkham-spillene med Batman og spesielt Assassin’s Creed-serien. Fra første spillserie er det actionorienterte kampsystemet nærmest kopiert, det samme gjelder snikeelementene og vakttårnene du må utforske fra sistnevnte. Men Middle-earth: Shadow of Mordor klarer likevel å tilføre akkurat nok egenart til å skille seg ut. Hovedvekten for dette argumentet ligger på Nemesis-systemet, et dynamisk hierarki av orker som kjemper internt og reagerer på dine handlinger.
Ved å kjempe mot og drepe ledende uruker svekkes Mordors grep om området, men taper du vokser hovedfiendene i styrke og husker deg til neste kamp. Internt utspiller det seg også maktkamper mens nye jyplinger forsøker å knive seg høyere opp i systemet.
Til å begynne med vet du lite om dem, men ved å samle informasjon på bakken kan du finne ut mer om plassering, styrker og svakheter. Dermed er det heller ingen overraskelse at spillet og historien i høy grad dreier seg om ulike oppdrag for å overvinne de mektigste krigsherrene i hvert område.
LES OGSÅ: «Uncharted» var egentlig et Tolkien-spill
Spillets svakheter kan kort oppsummeres i to punkter.
Hovedpersonen Talion er like uttrykksløs som Liam Neeson i de etter hvert så beryktede kidnappingsfilmserien Taken. Han ser ut som, og reagerer med like mye følelser, en neandertalermannekeng på Naturhistorisk museum.
Dermed ble aldri mitt engasjement for Talions jakt på hevn for sin familie spesielt sterkt, men spillstudioet Monolithic Productions har likevel klart å balansere kampopplevelsen på en måte som drar meg videre inn i fortellingen – og dypere inn i Mordor. Helt fra starten har du kraftige kampferdigheter på grunn av at Talion er fanget mellom menneske- og åndeverdenen på grunn av forbannelsen, men kampsituasjonene er alltid utfordrende og nye kraftige angrepskombinasjoner gir en god progresjon. Å slakte ned urukorker for fote er med andre ord også morsomt selv etter mange timer.
Tidvis svak snikemekanikk
Det andre problemet til Middle-earth: Shadow of Mordor er at fiender er elendige til å oppdage spillets helt. Snikesystemet gjør at du kan sitte på kne knappe femten meter unna mektige fiender uten å bli oppdaget, det fratar spillet noe av dets troverdighet.
Akkurat dette blir likevel en mindre irritasjon ettersom snikeferdighetene brukes mest i trange leire hvor fiendene står tett i tett.
Middle-earth: Shadow of Mordor tar velbrukte elementer fra andre action- og eventyrspill og gjør dem til sine egne.
Med en tett kobling til Tolkiens verker holder utvikleren seg tro mot de fortellingene som vi nå kjenner godt gjennom Peter Jackson sine filmer.
