Da det ble klart at den koreanske filmskaperen Joon-ho Bong skulle lage sin første engelskspråklige film var det mange sjangerfilmentusiaster som ble gira, undertegnede inkludert.
Med den dystopiske science fiction-filmen Snowpiercer har regissøren, mest kjent for skrekkfilmen The Host, bragt den franske tegneserien Le Transperceneige til filmlerretet.
Resultatet er en schizofren blanding av koreanske sjangerfilmgrep, storslagne omgivelser en Hollywood-blockbuster verdig, tullete tegneseriefigurer, og en dyster atmosfære. Men fungerer det? Så absolutt!
Les også: Topp 5: Postapokalyptiske filmer du bør se!
Ikke en ark, men et tog
Når et eksperiment for å prøve å stanse global oppvarming går galt, kastes jorden ut i en ny istid så ekstrem at nesten alt liv på jorden blir utslettet.
De eneste overlevende er passasjerene ombord på Snowpiercer, et gigantisk tog drevet av en evighetsmaskin, som gjør at det tøffer av gårde uten stans, én hel runde rundt den iskledde kloden i løpet av et år.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Klasseskille og undertrykkelse
Handlingen i filmen starter i år 2031 i den bakerste vognen av toget der de fattigste passasjerene holder til, de som ikke hadde penger til billett da Snowpiercer kjørte ut fra stasjonen 17 år tidligere.
De undertrykte menneskene lever under elendige forhold uten mulighet til å forlate vognen sin, den eneste maten noen lugubre geleklumper med protein, som rasjoneres ut under streng observasjon av skumle vakter.
Lenger frem i toget mesker de rike passasjerene seg med deilig mat og drikke, som for eksempel sushi levert rett fra togets eget akvarium, og helt fremst i toget befinner den mystiske ingeniøren Mr. Wilford seg, der han pleier motoren som er menneskehetens redning.
Vi hopper inn i historien når en gruppe opprørere i den bakerste vogna planlegger en revolusjon. Ledet av Curtis Everett, spilt av en beskjegget Chris Evans, angriper de vaktene og presser seg frem i toget for å befri fangen Namgoong Minsu, spilt av den koreanske filmstjerna Kang-ho Song. Han har laget sikkerhetssystemet i toget og kan derfor hjelpe dem å komme forbi de mange dørene som skiller dem fra Mr. Wilford og kontroll over toget.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Flott produksjonsdesign
Snowpiercer ser fabelaktig ut, og reisen fremover i toget tar oss gjennom en rekke forskjellige omgivelser: den skitne bakerste vogna, skolevognen der hjernevaskede barn lærer at Mr. Wilford er menneskehetens redningsmann, den grønne drivhusvogna, det fabelaktige akvariet, og de fremste vognene der de rike holder sine dekadente selskaper.
Produksjonsdesignet er velgjort i alle de forskjellige miljøene, og når vi av og til får se et glimt av det iskledde landskapet utenfor toget brytes også den litt klaustrofobiske følelsen som skapes inne i toget og gir oss et lite pusterom.
Et forfriskende sammensurium
Dialogen i filmen er ikke alltid velskrevet og Chris Evans dystre helt blir til tider litt vel tungsindig. Men filmen har et lite og godt persongalleri, og Evans balanseres godt av Kang-ho Songs ettertenksomme, men rusavhengige rollefigur.
Tilda Swinton gjør en fabelaktig prestasjon som Mr. Wilfords minister Mason, en parodisk fremstilling av en britisk overklassefrue med dårlige tenner.
Hennes satiriske rolletolkning krasjer fullstendig med den dystre fremtidsskildringen vi først møter bakerst i toget, men den merkelige kombinasjonen fungerer likevel.
Anmeldelse: «Vi må snakke om Kevin» – Tilda Swinton burde vært Oscar-nominert for sin sterke hovedrolle
Snowpiercer skifter takt og tone flere ganger gjennom filmen. Vi begynner med mørk dystopi, går over til action, krysser grensen til drøy sjangerfilmvold, går over i satirisk karakterkomedie, før vi mot slutten virkelig går tilbake til det dystre hjørnet, der vi begynner å fundere på om menneskeheten er verdt å redde i det hele tatt.
Joon-ho Bong syr det hele sammen overraskende bra, men noen kinogjengere kan nok bli en smule forvirret av sammensuriumet som er Snowpiercer.
Dette er en type film som aldri ville blitt laget om det kun var opp til samlebåndsmaskinen som er Hollywood, og det er forfriskende å se denne typen sjangerfilm i så stor skala.
