Den britiske skrekkfilmen The Quiet Ones er delvis produsert av Hammer Film Productions, som vekker gamle minner i mangt et filmhjerte. Dette selskapet er nemlig kjent for sine mange skrekkfilmer fra 1950- til 70-tallet.
The Quiet Ones virker å være en forsøksvis hyllest til siste del av denne perioden, med en besettelseshistorie lagt til en stor herregård anno 1974.
Filmens opplagte skremselstaktikk er kanskje i overkant åpenbar, men jeg skal ikke legge skjul på at den av og til fungerer som planlagt.
Et farlig eksperiment
Oxford-professoren Joseph Coupland (Jared Harris) tar med seg et knippe studenter til et eksperiment på et fraflyttet og avsidesliggende hus.
Subjektet er Jane (Olivia Cooke), og målet er å få demonen hun har i seg, Evie, til å manifestere seg, slik at de kan fjerne det.
Alt blir foreviget av kameramannen Brian (Sam Claflin), som stiller seg tvilende til hele eksperimentet, men får sine egne overbevisninger satt på prøve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det ligger en eim av klassisk skrekkfilm over denne produksjonen, på godt og vondt. Godt, fordi dette er velspilt og vellaget. Vondt, fordi det også gjør filmen forutsigbar. Jeg vet hva som kommer.
Skrekkelementene er ofte basert på plutselige hendelser og sterke lyder, og jeg medgir at jeg skvatt i blant, selv om virkemidlene er enkle.
Samtidig burde den grøssende og gufne stemningen vært sterkere mellom skrekkhøydepunktene. Og når Evie etter hvert melder sin ankomst, er effekten ikke bestandig like grøssende.
Klassisk skrekkfilmprofessor
Jared Harris, mest kjent fra Mad Men, spiller en klassisk skrekkfilmprofessor, innbitt på å oppnå sitt mål og blind for farene.
Sam Claflin er også et godt bekjentskap som Brian. Figuren hans er på mange måter publikums inngang til historien, og representerer lenge vår rasjonelle tvil og vantro.
Noen av de andre figurene er mer forglemmelige, og filmens forsøk på å innføre romantiske forviklinger i prosjektet er litt klumsete og halvveis gjennomført.
Når The Quiet Ones vil skremme, gjør den det med ganske åpenbare og opplagte spenningssekvenser, der du vet at noe kommer til å skje fort og høyt når som helst.
Filmen overrasker ikke med nye eller uventede grep. Dette kunne like gjerne vært produsert i 1974 som i dag.
Så dette er kanskje mer et steg tilbake enn frem for skrekkfilmsjangeren, men The Quiet Ones har kvaliteter som gjør at jeg likte den, og anbefaler den til de som liker å la seg skremme.
