Christopher Nolan maler på et enormt lerret i filmen Interstellar. Regissøren bak Inception og The Dark Knight-trilogien kaster seg ut i science fiction-sjangeren med prisverdige ambisjoner.
Kanskje er ikke Nolans manuskript (skrevet sammen med bror Jonathan Nolan) så smart som det later til å være, men han skal få ros for viljen og motet til å fortelle en stor historie basert på grandiose ideer.
Rent visuelt er Interstellar en fest, som holder seg forbausende forankret i virkelige omgivelser, og er samtidig en spennende romfilm som stiller interessante moralske spørsmål.
Drar gjennom ormehull
Historien skal ikke avsløres, bortsett fra utgangspunktet. Et stykke inn i framtida har jorda passert et kritisk punkt.
Det blir nødvendig å finne en ny planet for menneskeheten, og et mannskap blir sendt ut på en romreise for å finne et nytt hjem.
De følger sporene av en tidligere ekspedisjon, som dro gjennom et ormehull til en annen galakse. Men hva møter dem på den andre siden?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tidlig i filmen legges det ut noen mystiske spor, som figurene reagerer merkelig rasjonelt på. Disse sporenes natur er egnet til å fordreie noen og enhvers virkelighetsoppfatning, men er egentlig ikke så vanskelige å knekke.
Forklaringen kommer mot slutten, i en sekvens som drar sci-fi-aspektene forholdsvis langt, og som jeg tror vil dele publikum.
Her kan man ramle ut, men jeg holder meg inne, mye på grunn av min store kjærlighet til sjangeren, men også fordi Christopher Nolan ikke prøver å forklare for mye. Han lar en del spørsmål henge i lufta, noe som kanskje er like greit.
Herlig, undrende nysgjerrighet
Matthew McConaughey spiller piloten Cooper, og gjør det med sitt sedvanlige, slepne Texas-lynne. Jeg har sett ham bedre, men han fyller rollen med den nødvendige bravadoen som en slik figur trenger, både for å kunne utføre handlingene, og for at vi skal tro på at han gjør dem.
Anne Hathaway er Dr. Brand, ekspedisjonens sterkeste vitenskapelige alibi, og disse figurene utfyller hverandre med forskjellige innfallsvinkler til problemene de må løse, og konfliktfylte følelser når oppdraget krasjer med personlige motiver.
Begge spiller godt, selv om ingen av figurene kanskje vekker det hjerteligste engasjementet. Jessica Chastain, Matt Damon, Casey Affleck, Wes Bentley, Michael Caine og John Lithgow spiller andre roller, som du skal få oppdage på egen hånd.
Selv med en spilletid på 2 timer og 49 minutter, virker Interstellar faktisk litt kort. Det merkes i flere scener der Nolan ikke lar handlingen puste, men kutter vekk i stedet for å la emosjonell slagkraft oppnå full styrke.
Det er også mulig å plukke på mye som ikke virker særlig realistisk, selv i sci-fi-sammenheng. Filmens svakheter oppveies likevel av en herlig, undrende nysgjerrighet.
Interstellar handler om noe som menneskeheten på et eller annet tidspunkt blir nødt til å forholde seg til. Måten dette blir gjort på, er kanskje umulig, i følge dagens vitenskap om universets fysiske lover og regler, men det er deilig å drømme stort på kino!
Interstellar setter fyr på min fantasi, og dermed er jeg mer enn villig til å overse enkelte småfeil.
