Det er hyggelig med romantiske komedier, men Love, Rosie makter ikke helt å være det den vil være, nemlig en Richard Curtis/Hugh Grant-variant anno 2014.
Filmen er basert på en bestselgeren When Rainbows End av Cecilia Ahern, men forviklingene blir for krøkkete og utfallet er selvsagt totalt forutsigbart.
Lily Collins og Sam Claflin er sympatiske i hovedrollene, og jeg ønsker figurene alt godt, men begivenhetene de må igjennom mangler en del troverdighet, samtidig som dialogen ikke har den humoristiske snerten som Curtis-filmene gjorde suksess med på 1990-tallet.
LES: Anmeldelsen av About Time
Kjærligheten forhindres
Barndomsvennene Rosie (Lily Collins) og Alex (Sam Claflin) er åpenbart forelsket i hverandre, men ingen tør være den første til å innrømme det.
Så flytter Alex til studier i Boston, mens Rosie blir hjemme i Irland pga av en hemmelig graviditet. I de kommende årene krysses deres veier her og der, men romantikken forhindres av diverse forviklinger.
Spørsmålet er om de noen gang får hverandre?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
For meg mister filmen litt damp når Rosie greier å holde både graviditet og fødsel hemmelig for sin beste venn i over et helt år. Dette tror jeg ikke på.
Jeg tror heller ikke helt på de romantiske forviklingene som oppstår, blant annet Alex sine forhold med fasadejagende damer, og Rosies forsøk på et samliv med en åpenbart idiotisk barnefar.
Det er litt for opplagt at manuset utstyrer Alex og Rosie med disse endimensjonale tullekjærestene for å skape en frustrert reaksjon hos publikum.
Prøver litt for hardt
Filmen spenner over 12 litt for lange år, og det må sies at 25 år gamle Lily Collins (Skyggejegerne) er mer troverdig som 18-åring enn som 30-åring.
Med 28 år gamle Sam Claflin (The Hunger Games, The Quiet Ones), er situasjonen omvendt, men la gå. Begge gjør sjarmerende og sympatiske roller, selv om manuset til tider kan få oss til å stille spørsmål ved deres dømmekraft.
Litt merkelig er det også at ingen av dem har noen venner. Rosies eneste fortrolige venninne i historien, er dama hun tilfeldigvis kjøpte en graviditetstest av på apoteket, Ruby (Jaime Winstone).
LES: Anmeldelsen av The Fault In Our Stars
Regissør Christian Ditter gjør sitt beste for å spre romantiske følelser over hele spekteret, men prøver litt for hardt, blant annet med bruk av opplagt apropos-musikk.
Når Rosie har kjærlighetssorg, hører vi I’ll never fall in love again. Når hun er alene, hører vi Alone again, naturally med Gilbert O’Sullivan.
Når handlingen nærmer seg slutten, blir trådene stort sett samlet sammen i en pen og pyntelig bunt, som skal gjøre romantiske sjeler varme rundt hjerterota.
Love, Rosie kan kanskje ikke kalles direkte god, men er i det minste funksjonell. En romantisk komedie må få publikum til å ønske at figurene finner sammen, og her må det kunne fastslås at filmen oppfyller kravet.
