Foreldres største mareritt blir virkelighet i regissør Atom Egoyans thriller The Captive.
Historien er kanskje ikke spesielt original, men måten den fortelles på utfordrer publikums konsentrasjons- og observasjonsevne. Her hoppes det nemlig både frem og tilbake i tid, som i blant gir oss utfallene før vi får se foranledningene.
Fortellerteknikken øker historiens mystikk, og gjør dette til en interessant thriller, til tross for enkelte feilskjær.
LES: Anmeldelsen av kidnappingsthrilleren Prisoners
Finner spor etter datteren
Vi møter Matthew (Ryan Reynolds) og Tina (Mireille Enos), og forstår at datteren deres forsvant flere år tidligere.
Ekteskapet skranter, og de sliter med å komme videre.
Politietterforskerne Nicole (Rosario Dawson) og Jeffrey (Scott Speedman) har ikke gitt opp forsvinningssaken, og en dag finner de et spor. Et nytt bilde av Cass (Alexia Fast), funnet på et nettsted for pedofile.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør Egoyan forteller altså historien med små og store tidshopp. Det kan av og til være vanskelig å skjønne med en gang hvilken del av historien vi befinner oss i, men jeg liker utfordringen det gir, og tilfredstillelsen jeg får når jeg greier å legge brikkene sammen.
Det spesielle med filmen, er at vi blir introdusert for både offer og gjerningsmann umiddelbart. Vi vet det som alle andre figurer ikke vet, noe som selvsagt tar vekk noe av spenningsnivået. Men det som er mer interessant her, er hvorfor Cass ble bortført, og hva Mika (Kevin Durand) egentlig vil med henne.
Og hvorfor blir Tina overvåket på hotelljobben, der hun stadig finner små spor etter datteren? Dette gjør at historien stadig makter å holde på min nysgjerrighet.
Overdrevent skuespill i skurkerollen
Svakheter finnes. Skuespillerne gjør fine roller, bortsett fra Kevin Durand, som tipper over. Han kunne like gjerne gått rundt med «pedofil kidnapper» tatovert i panna.
Dessuten bør Egoyan ta en prat med komponisten av filmmusikken, Mychael Danna.
Horn og strykere hamrer løs som om ragnarok har brutt ut, selv om situasjonen på lerretet ikke skulle tilsi det.
LES: Anmeldelsen av Gone Baby Gone
Atom Egoyan er kjent for bedre filmer enn dette, spesielt The Sweet Hereafter fra 1997, som han vant juryprisen for i Cannes samme år.
The Captive vinner nok ingen priser. Den hever seg aldri over middels nivå.
Den har altså en spennende og forholdsvis velspilt historie å fortelle underveis, men klimakset er svakt og skuffende.
