To Roberter braker sammen i familiedramaet The Judge, der en bortkommen sønn må gjenforenes med sin harde far.
Det er en film med godt skuespill, sympatiske figurer og sterke, undertrykte følelser som truer med når som helst å bryte overflata.
Samtidig er dette et rettsdrama som mangler den helt store nerven, og blir etter hvert en litt for rutinepreget blanding av «objection» og «overruled». Men solide roller av Robert Downey Jr og Robert Duvall gjør The Judge severdig.
LES: Anmeldelsen av rettsaksfilmen Fracture
Et anstrengt far/sønn-forhold
Hank Palmer (Robert Downey Jr) er den skruppelløse storbyadvokaten som må dra til den lille hjembyen Carlinville for første gang på mange år når moren dør.
Der må han stå ansikt til ansikt med faren Joseph (Robert Duvall), som er byens strenge dommer.
De har alt annet enn et godt forhold, men sønnen føler likevel at han må hjelpe når faren like etter begravelsen blir mistenkt for en forbrytelse.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen legger ut et åpenbart spor ganske tidlig i filmen, som viser seg og ikke være et spor likevel. Jeg liker ikke å bli lurt.
Selve rettssaken er en middels spennende affære. Billy Bob Thornton spiller aktor på hevntokt, som kanskje ikke er en veldig troverdig motivasjon, og den verbale tvekampen mellom ham og Robert Downey Jr mangler gnist og nerve.
Rettsaken er også preget av en mangelfull bevisføring som jeg tror vil drive politietterforskere til vanvidd.
Filmens sterkeste kort
Det som er filmens sterkeste kort, er samspillet mellom de to Robertene.
Det er interessant å se hvordan den betente situasjonen mellom dem må adresseres gjennom flere dagers interaksjon, der begge må gjøre innrømmelser overfor hverandre angående gammel dårskap. Gradvis dannes det et bilde av hva som en gang drev dem fra hverandre.
Jeg liker også skildringen av søskenforholdet til storebror Glen (Vincent D’Onofrio), og den autistiske lillebroren Dale (Jeremy Strong).
LES: Anmeldelsen av The Lincoln Lawyer
Det finnes deler av filmen som sklir ut i såpelandskap, som Hanks forhold til den gamle flammen Samantha (Vera Farmiga) og hennes datter Carla (Leighton Meester), samt forholdet til hans egen datter Lauren (Emma Tremblay).
Det er mange figurer her, og mange forskjellige tråder, som ikke alle er like interessante. Kanskje burde The Judge ha kuttet ned på persongalleriet og fokusert sterkere på de viktigste figurene.
Men filmen er kompetent regissert av David Dobkin, og de to Robertene er såpass sterke kort at den er verdt å få med seg.
