Den tyrkiske Gullpalmevinneren Vintersøvn krever – og fortjener – oppmerksomhet. Regissør Nuri Bilge Ceylan gir sitt publikum både tid og rom til å gå dypt inn i hovedfigurens fall.
Det er en kontemplativ reise inn i en manns motvillige selverkjennelse, og er nydelig strukturert rundt flere lange sekvenser der figurene kan studeres nøye.
Tre timer og femten minutter med dialogtunge sekvenser kan være en filmatisk prøvelse for noen, men antageligvis er det få som går til Vintersøvn med forventninger om et 90-minutters actionkick.
LES: Anmeldelsen av Før snøen faller
Innestengt av vinteren
Aydin (Haluk Bilginer) er en velstående hotelleier på den tyrkiske landsbygda, der han bor med sin betydelig yngre kone Nihal (Melisa Sözen), og hans søster Necla (Demet Akbag).
Vinteren gjør at de er mer eller mindre innestengt i det nesten tomme hotellet.
Sakte, men sikkert, dannes det et bilde av en kynisk patriark som kritiserer sine nærmeste, men er ute av stand til å innse egne ufullkommenheter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen består av flere lange scener, der dialogen får fritt spillerom. Dette er i bunn og grunn filmet teater, bare i større skala, der kameraet fanger inn figurenes smålighet i store omgivelser.
Det er også en ubarmhjertig observatør i øyeblikkene der figurenes falskhet og selvopptatthet og blir gjennomskuet.
Men det er ikke enkelt-øyeblikk som avdekker realitetene, det er summen av flere sekvenser, som gradvis forteller oss sannheten omkring figurenes forhold til seg selv og hverandre.
Tvinges til oppgjør
Kona Nihal føler en økende desperasjon i et vanskelig ekteskap, der Aydin er en sterkt dominerende part. Søsteren Necla føler seg bedømt av brorens nådeløse karakteristikker etter sitt feilslåtte ekteskap, og opplever tilværelsen på hotellet som et slags fengsel.
Selv er Aydin overbevist om sin egen fortreffelighet, at han alltid vet best, og er i sin fulle rett til å heve seg over alle andre. Men når kona og søsteren endelig gjør verbale opprør, blir han tvunget til å ta et oppgjør med selvbedraget.
Det tegnes nemlig et bilde av en mann som nøler med å utnytte sine ferdigheter og lider av skjult feighet. Han nøyer seg med å skrive artikler til en lokal avis som ingen leser, og utsetter stadig påbegynnelsen av sitt store litterære verk om tyrkisk teater.
Vintersøvn er et flott filmverk som setter den tyrkiske mannsrollen under lupen, akkurat slik Ruben Östlunds Turist gjorde med den nordiske på samme festival.
Men, mens den svenske pappaen bryter sammen i krampegråt, er det mer subtile trekk som viser tyrkerens gryende selvinnsikt. Og det er en av grunnene til at historien trenger over tre timer på å bli fortalt.
Nuri Bilge Ceylan vant altså Gullpalmen i Cannes for Vintersøvn, et kvalitetsstempel som filmkjennere kan stole på.
