Den tyske filmen Wetlands (våtmarksområder) handler tilsynelatende om en ung kvinnes underliv. Men handlingen stikker dypere enn førsteinntrykket man får.
Regissør David Wnendt har laget en drøy film basert på en drøy roman av Charlotte Roche, der sterke virkemidler tas i bruk for å skildre hovedpersonens kroppsfiksering.
Av og til står mensblod, avføring og sædsprut i slow motion i fare for å overskygge budskapet. Sjokkeffekten er kalkulert, men Wnendt veksler stilsikkert mellom drøm, fantasi og virkelighet og skaper et interessant bilde av en tenårings psykiske tilstand.
LES: Anmeldelsen av Få meg på for faen
Blodig analfissur
Vi møter Helen (Carla Juri), som aldri vasker seg nedentil, bortsett fra når hun masturberer i badekaret.
Hun plages av hemoroider, og må opereres når hun intimbarberer på seg et blodig analfissur, en sprekk i endetarmsåpningen.
På sykehuset blir hun betjent av den kjekke sykepleieren Robin (Christoph Letkowski), samtidig som hun fantaserer frem minner om barndomsopplevelser som kan gi en forklaring på hennes noe uortodokse forhold til kropp og mellommenneskelig kontakt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Bak den frekke fasaden kan man skimte ei lita jente med sår på sjela. Det har med forholdet til foreldrene å gjøre, ei mor med psykiske problemer, som har gått i arv i generasjoner, og en distansert far.
Jeg liker hvordan filmen gradvis avdekker dette med små hint, vink og spor, som små puslebiter som publikum selv må sette sammen for å se det store bildet.
Historien hopper frem og tilbake i tid, uten at dette gjør det vanskelig å forstå handlingens gang.
Går drastisk til verks
Filmen går drastisk til verks når den skildrer Helens forhold til kropp, sex og de ulike væskene som kan komme ut av et menneske.
Noen kan nok finne dette frastøtende, men regissør Wnendt formidler de verste sekvensene med en god dose sort humor, og det er også åpenbart at det går en grense for hvor mange detaljer som fanges opp av kamera.
LES: Anmeldelsen av Lore
Carla Juri spiller godt i en frisk, modig og definitivt annerledes hovedrolle. Helen er frekk, pågående og uredd.
Derfor gjør det også inntrykk når det etter hvert skinner igjennom at Helen bærer på en stor smerte som kan forklare hvorfor hun klamrer seg fast til sykesenga, der hun får omsorgen hun har et skrikende behov for.
Wetlands fortjener derfor å bli sett, men det er greit å vite hva du går til.
