En lang reise er over, ikke bare for Bilbo Lommelun og regissør Peter Jackson, men også for deres publikum, altså oss. Hobbiten: Femhærerslaget er en, om ikke fantastisk, så i alle fall en verdig avslutning på eventyret, der Jackson makter å holde på flere fine, emosjonelle tråder mellom de litt rutinepregede slagscenene.
Jo da, det er spektakulært når tusenvis av orker, alver, dverger og mennesker braker sammen, men samtidig litt kjedelig. Dette har vi sett 48 ganger før i denne filmserien.
Det er når figurene står overfor store moralske utfordringer, og når sentrale liv står på spill, at Femhærerslaget leverer sine sterkeste scener.
ANMELDELSER: Hobbiten: En uventet reise (5) | Smaugs ødemark (5)
Liten Bilbo
Filmen starter med klimakset som ble holdt tilbake fra forrige runde. Dragen Smaug angriper byen Langsjøbymed fyr og flamme. Når utfallet er avklart, står neste slag om Ensomfjellet og dets rikdommer.
Men dvergekongen Thorin (Richard Armitage) viser seg og ikke være særlig lysten på å dele gullet med noen, noe som forårsaker uro i dvergefølget. Det brygger opp til et stort slag utenfor fjellets porter, når fem armeer samles med hver sin agenda.
Bilbo (Martin Freeman) er igjen historiens moralske sentrum, den som vet å sette klare grenser mellom rett og galt. Dessverre blir Bilbo bokstavelig talt litt liten i Femhærerslaget, og forsvinner i store deler av filmen.
Den mest interessante figuren er Thorin, og grådigheten som rammer ham i Ensomfjellet, selv om forløsningen foregår i kjappeste laget. De andre kjente og kjære skikkelsene i filmen, som Gandalv, Bard, Tauriel og Legolas har mindre viktige funksjoner. De forsøker stort sett å redde livet til seg og sine, samtidig som de er pliktoppfyllende gjensyn for fansen. Men du skal være svært blasert om du ikke synes at det er tøft når Gandalv, Galadriel, Elrond og Sarumann forenes til kamp midtveis i filmen!
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Hobbiten: Femhærerslaget er, som sine forgjengere, mesterlig gjennomført rent teknisk. Foto, scenografi, kostymer, lyd og effekter er av ypperste merke, stort sett. Det hender at Peter Jacksons bruk av digitale effekter er noe overdrevet og enkelt å gjennomskue.
Jeg minnes Ringenes Herre-trilogien for å ha et noe bedre visuelt uttrykk, kanskje fordi CGI-mulighetene var færre den gang, og bruken av praktisk effekter mer utbredt. Når kameraet sveiper rundt de kjempende hordene i Femhærerslaget, får jeg følelsen av å være tilskuer til et dataspill, ikke en film.
SE VIDEO: – La Peter Jackson få hvile nå!
Mens den siste filmen i Ringenes Herre-trilogien, Atter en konge, satte ny verdensrekord i antall avslutninger, har Peter Jackson heldigvis valgt en renere og enklere løsning denne gangen. Filmen forlater oss med en scene som tar oss til begynnelsen av Ringens brorskap.
Regissør Peter Jackson og hans store stab kan fortjent hvile på sine laurbær, for selv om Femhærerslaget kanskje ikke er blant de beste av hans Tolkien-filmer, er det likevel en tilfredsstillende avrunding på et mildt sagt mektig eventyr.
(Det er for øvrig verdt å nevne at jeg ikke fikk anledning til å se filmen i High Frame Rate (HFR) eller høre den i Dolby Atmos. Anmeldelsen er basert på en versjon i 24fps i 3D med 7.1-lyd.)
