OBS: Inneholder masse spoilere.
Sons of Anarchy starta så lovende. Fartsfylt og spennende, med interessante karakterer og over middels god dialog. Jeg gleda meg alltid til neste episode, det er egentlig den eneste lakmustesten man trenger.
Men da Jax mot slutten av siste episode korsfesta seg selv, subtilt som en masseutryddelse, på en motgående trailer mens de dårligste CGI-kråkene på denne siden av tusenårsskiftet spiste på en litt vel symboltung brødbit, var overskuddet for lengst borte.
Les også: 2014: Årets beste TV-serier
Hvor gikk det galt, Jax?
Jax Teller – først og fremst alfahann, dernest klubbleder, så far. Han kunne være så sjarmerende badboy at jeg, en i utgangspunktet heterofil mann, med jevne mellomrom fikk lyst til å ligge med ham. Men det var før han begynte å si «I’m doing this for my club» eller «I’m doing this for my family» eller eventuelt «I’m doing this for my club and my family» med lavmælt insisterende stemme i tredjehver setning.
Jeg skjønner at vi skal føle ambivalens mot Jax, han er en antihelt. Men jeg tror ikke ambivalensen skal bunne i en enerverende repetering av klisjéer. Da han tok den siste praten med sin avdøde far, like før han tok på seg all verdens synder så klubben og sønnene skulle få evig liv, merka jeg akkurat hvor nok jeg hadde fått. Og det er ikke meg, det er ham.
Jax er ikke akkurat på sitt beste når han driver med eksistensiell filosofering, og det er litt dumt siden hans indre kamp har vært seriens røde tråd. Charlie Hunnam klarte dessverre aldri å gjøre Jax’ utvikling like interessant som det Bryan Cranston gjorde med sammenlignbare Walter White. Ikke det at han er dårlig, jeg hadde bare forventa noe mer etter forelskelsen innledningsvis – jeg er kanskje streng, men det er bare fordi jeg bryr meg.
Det er selvfølgelig naturlig at smilet ikke sitter like løst når du sitter der med et tresifra antall liv på samvittigheten, men problemet har vært at serien har mista humøret i takt med at Jax har gjort det.
Jax’ konklusjon mot slutten av sju sesonger på leting etter et funksjonelt moralsk kompass blir at familieliv og lovløshet ikke kan kombineres. Så han tar livet sitt med et smil. Greit nok, men måten Jax’ endelige løsning blir framstilt på – som noe heroisk – gjør at jeg blir litt usikker på hva serieskaper Kurt Sutter egentlig prøver å fortelle. Jeg forventa ingen åpenbaring, veien har nok hele tiden vært målet, men dette var tynt.
I’m doing this for my club / I’m doing this for my family Jax, alt for mange ganger i løpet av sju sesonger
Massakre nå igjen
Sons of Anarchy har aldri gitt inntrykk av å være sosialrealisme, men i siste sesong bikker det tidvis over i splatter. Det er grenser for hvor mange massakre du kan orkestrere på et begrensa område uten andre konsekvenser enn at lokalpolitiet snakker litt ekstra hardt til deg – selv i USA. Jeg kan ikke forstå annet enn at det i virkeligheten hadde blitt erklært unntakstilstand et par episoder inn i siste sesong, og når diskrepansen mellom fiksjon satt i en virkelig verden og realitet blir for stor kan det hele få et skjær av ufrivillig komikk.
Manusforfatterne har vært nødt til å snu idébunken både én og to ganger, og det er noen år siden den etter hvert reality-TV-aktige alliansebygginga mellom SOA og de andre kriminelle gruppene i Nord-California var mer enn middels engasjerende. Det tror jeg Sutter og gjengen innså, og dermed kompenserte med kvantitet. YouTube-kompilasjonen med Sons of Anarchy-drap kommer til og med til å bli lengre enn den med Deadwood-banning.
Den sanseløse voldsbruken har flere ganger vært en styrke for serien. Scena som viste Tigs datter bli brent levende foran øynene hans glemmer man ikke så lett. Og hvis du ikke fikk tårer i øynene da Opie ble slått i hjel med resten av klubben som hjelpeløse tilskuere er du en iskald jævel.
Men etter hvert virka det som om de skrev massedrap inn i handlinga i mangel på bedre idéer, og dét er det vanskelig å oppfatte som noe annet enn en solid falitterklæring.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Vi må snakke om Abel
Ikke alle forandringene i serien har vært til det verre. Tig og Chibs starta SOA som nokså endimensjonale rollefigurer og utvikla seg til å bli helhetlige fyrer vi bryr oss om. Særlig Tig, som i starten stort sett bare var pervers psykopat, har endt opp på en helt annen og langt mer interessant plass enn jeg hadde forventa.
Nero Padilla, den omsorgsfulle halliken som drømmer om et rolig liv på landet, skulle vise seg å bli et særdeles kjærkomment tilskudd til Charmings persongalleri. Mens Jax brenner og bomber enhver bro som kan lede tilbake til et lovlydig liv virker Neros kamp for å bli et bedre menneske langt mer ekte. Selv om Nero tar over rollen Clay hadde som farsfigur har karakteren en helt annen funksjon i serien – et menneskelig lyspunkt i all faenskapet. I tillegg hjelper det at Jimmy Smits demonstrerer at han er den beste skuespilleren på SOA-settet, noe som hjelper oss å glemme tapet av alltid solide Ron Perlman.
Når vi først er inne på skuespillerprestasjoner – vi må snakke om Abel. Jeg vet ikke om det er lov til å kritisere barneskuespillere, men det er i hvert fall lov til å kritisere dem som ikke tar hensyn til ferdighetene deres. Det er greit at Evan og Ryan Londo som spiller Abel ikke akkurat er Quvenzhané Wallis, men når de ikke en gang klarer å se troverdige ut når de sover er det direkte pussig at Kurt Sutter ikke tar konsekvensen av det.
I stedet gjør han i sjuende sesong Abel-rollen større og viktigere enn noen gang, noe resulterer i flere scener der vi som seere blir sittende å spørre oss «hadde de ikke tid til å prøve én gang til»?
De gode stundene
Jeg har ikke glemt hvorfor jeg holdt ut i sju sesonger. Gjennom størsteparten av serien presenterer manusforfatterne en handlingsmetta og plotdrevet historie uten å glemme at vi trenger folk å interessere oss for. Unser, Opie, Juice, Wendy, Gemma, Clay, og Venus Van Dam er i tillegg til tidligere nevnte Tig, Chibs, og Nero alle karakterer det er lett å føle noe for.
Et uvanlig ruralt California fungerer flott som bakteppe, og hadde det ikke vært for all den slitsomme og tidkrevende drepinga er det ikke fritt for at det er lett å drømme seg bort til en tohjult tilværelse der sola alltid skinner.
De skamløst sentimentale musikkstrekkene mot slutten av mange episoder har fungert langt bedre enn jeg ville ha trodd om jeg bare fikk konseptet forklart – tidvis har de vært nesten irriterende gripende. Det tar jeg som et tydelig tegn på at Sutter og gjengen virkelig har lykkes med å skape et miljø vi bryr oss om.
Sons of Anarchy har også vært i en klasse for seg når det kommer til minneverdige drap. Selv om det etter hvert gikk inflasjon i dødsfall av den ikke-naturlige sorten ble jeg aldri likegyldig til viktige karakterers endelikt. Noen ganger sjokkert, ofte rasende, med jevne mellomrom også fornøyd – men alltid engasjert.
SOA-skuespillerne takker publikum for følget:
Artikkelen fortsetter under videoen.
https://www.youtube.com/watch?v=KngK8Kefv0Y
Kjenn din begrensning, Kurt
Hvis Kurt Sutter hadde fortetta historien litt, eller i det minste utelatt en og annen repetisjon og begrensa seg til fire-fem sesonger, hadde Sons of Anarchy blitt huska som den usedvanlig underholdende og spenningsfylte serien den kunne ha vært. For det var dét SOA var, umiddelbar underholdning som ikke krever særlig mye av seeren. Og som dét har det på sitt beste vært strålende.
Nå, etter å ha sett aller siste episode av en rotete og litt uinspirert avslutningsesong, sitter jeg igjen med følelsen av at serien på et tidspunkt mista glimtet i øyet, glemte historien som skulle fortelles, og desperat prøvde å kamuflere det med stadig drøyere og hyppigere vold.
Det er frustrerende når gode serier avsluttes for tidlig, Carnivàle og Deadwood er blant de som hadde fortjent en sesong til for å samle trådene. Men det er nesten like frustrerende når gode serier avsluttes for sent – vi husker dessverre slutten best.