Med Lara Croft and the Temple of Osiris vender den berømte arkeologen og gravrøveren tilbake til Egypt. Med på laget får hun ikke bare en rival, også flere guder står på hver sin side av en himmelsk konflikt.
Osiris ble drept av Set for mange tusen år siden, nå påkaller gudene Horus og Isis hjelp fra Croft til å samle de parterte kroppsdelene. De to gudene er barnet og kona til den forrådte guden over etterlivet.
Ettersom kroppsdelene er spredt omkring i Egypt er det ikke vanskelig å gjette hva ditt oppdrag blir i Lara Croft and the Temple of Osiris.
Fantasy-elementene er såpass sterkt til stede i dette spillet at kontrasten til det virkelighetsfokuserte Tomb Raider-spillet fra 2013 blir svært merkbart. Det er rett og slett uklart hvordan historien i disse spillene henger sammen, spesielt om vi antar at spillserien har én overordnede idé eller fortellerstruktur.
ANMELDELSE: Tomb Raider (2013) – Lara Croft ligner ikke sitt gamle jeg, hurra!
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gammelmodig spill
I klassisk fugleperspektiv, kjent fra gamle rollespill og Diablo-serien, må Croft forsere enorme templer og overvinne overraskende farer. Med en lite engasjerende historie og en svært tradisjonell utforming av spillets utfordringer mangler denne oppfølgeren til Lara Croft and the Guardian of Light egenart nok til å gripe meg.
Hver av de fire tilgjengelige figurene har ulike egenskaper som på ulikt vis løser gåtene på veien, dermed er det helt åpenbart at Lara Croft and the Temple of Osiris fungerer best i lag med andre.
Nettfunksjonene er lette å bruke, det er også svært enkelt å legge til en spiller som ramler opp i din egen sofa, det er et svært positiv trekk.
Når man spiller alene kombineres ulike egenskaper fra ulike figurer inn i en og samme person, nemlig hovedfiguren Lara Croft. Dette er et forvirrende grep som ofte kommer i konflikt med historien som fortelles. Er man alene eller er man alltid flere? Det spørsmålet klarer heller ikke spillet alltid å svare på.
TOPP 5: Spillheltinner – damer som sparker ræv i spill
Solid kampsystem
Kampsituasjonene kommer i jevnt tempo og bryter opp de rolige puslespilloppgavene med utfordringer som kun kan løses med pistoler eller magi. Etter hvert som Lara går opp i nivå og samler utstyr, kan våpen byttes ut og oppgraderes ved hjelp av smykker. Menysystemet er ikke godt utformet og gjør det tidvis vanskelig å forstå hva som påvirker din figur.
Ved å bruke høyre styrespak til å sikte er det lett og effektivt å beskytte seg mens fiender stimler om bena til Croft og kompanjongene.
En forsiktig siktefunksjon hjelper også på opplevelsen av et raskt og presist kontrollsystem. Det er også nødvendig i møte med de mange hinderløypene i Lara Croft and the Temple of Osiris. Croft må bruke tau-og-krok for å kaste seg over dødelige slangegroper og andre farer. Her understrekes det tvungne fugleperspektivet sine svakheter, det er vanskelig å beregne lenge og avstand.
Følelsen av repeterende områder, endeløse gravkamre, og en svak enkeltspilleropplevelse, er sterke trekk som fordufter som dugg for solen når flere spillere setter seg ned i en sofa. Kniving mellom spillere og samarbeid løfter Lara Croft and the Temple of Osiris opp fra hengemyra.
