En film med tittelen Le Week-end, som handler om et eldre ektepar på helgetur til Paris, høres kanskje ikke ut som det helt store, men dette viser seg å være et morsomt, rørende og bittersøtt drama.
Filmen virker som en naturlig forlengelse av Richard Linklaters Before Sunrise-trilogi, der vi møter eldre utgaver av Jesse og Celine på den andre siden av romantikken, bare at de heter Nick og Meg og er britiske.
Le Week-end morer, underholder og provoserer med skarpe og smarte observasjoner rundt et mangeårig ekteskap på kanten av stupet.
LES: Anmeldelsen av Love, Rosie
Feirer tynnslitt ekteskap
Vi møter Nick (Jim Broadbent) og Meg (Lindsay Duncan) når de ankommer Paris til en romantisk helg for å feire sin 30-års bryllupsdag.
Men det blir snart klart at forholdet mellom dem er tynnslitt. De går hverandre på nervene med stadig kjekling og utveksling av spydigheter.
Kan en helg i Frankrikes hovedstad fornye kjærligheten og redde ekteskapet, eller er det allerede for sent?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jim Broadbent og Lindsay Duncan spiller fortreffelig. Fra første stund virker Nick og Meg som et godt innarbeidet og rutinepreget ektepar, som kjenner hverandre ut og inn.
Deres respektive lyter settes ofte under angrep, og utnyttes til den andres fordel. Men den varige kjærligheten skinner likevel gjennom i Broadbent og Duncans flotte rolletolkninger.
Nick møter tilfeldigvis en gammel studiekamerat i Paris, den suksessfulle forfatteren Morgan (Jeff Goldblum), som inviterer dem til en sammenkomst, som vil få stor betydning for historiens utfall.
Det er et fornøyelig gjensyn med Goldblum, som fremdeles tar seg forrykende godt ut, og det forundrer meg at han ikke scorer flere store filmroller.
Det kan ha med å gjøre at han i bunn og grunn spiller den samme, pratsomme og lettere maniske figuren som i alle hans filmer, men han passer godt inn her.
Kort avstand mellom elsk og hat
Morgan-figurens viktigste funksjon, er å gi et verdifullt innblikk i Nicks fortid og den mannen han en gang var, men nå ser ut til å ha forkastet til fordel for et liv som resignert anarkist.
Også Meg gir uttrykk for misnøye med sitt ståsted i livet. Begge ønsker mer, og laster den andre for å være en medvirkende årsak til stillstanden.
Jeg liker hvordan filmen gir små hint om den akk så korte avstanden mellom elsk og hat.
Det er åpenbart at Nick og Meg kanskje har tilbragt litt for mange år sammen, men at de samtidig ikke kan leve uten hverandre, selv om det de sier til hverandre kan tyde på det motsatte.
LES: Anmeldelsen av Magic In The Moonlight
Regissør Roger Michell er mest kjent for den romantiske komedien Notting Hill (1999), men Le Week-end er nesten fri for denne sjangerens sedvanlige klisjéer.
Den fremstår som en intelligent skildring av gammel og rusten kjærlighet når den blir satt på prøve. Forfatter Hanish Kureishis manus er full av bitende og sannferdig dialog som vil virke kjent for mange, på både godt og vondt.
Det gjør Le Week-end til frisk, fornøyelig og følelsesladet seniorkino.
