Det er fryktelig hyggelig å se Kevin Kline igjen i hans første hovedrolle på lenge. Filmen er også god. Originaltittelen My Old Lady er «norskifisert» til Min leilighet i Paris, for det er allment kjent at en romantisk turistby i tittelen øker billettsalget.
Imidlertid foregår det meste av handlingen i en mørk leilighet, og du ser – så vidt jeg kan huske – aldri snurten av Eiffeltårnet.
Du får derimot et velspilt drama om hvilke psykiske sår foreldre kan påføre sine barn. Filmens kvaliteter skyldes også Kristin Scott Thomas og Maggie Smith i de to andre hovedrollene.
LES: Anmeldelsen av En lady i Paris
Arver leilighet og beboer
Jim (Kevin Kline) kommer til Paris, der han har arvet en leilighet etter sin far, som han hadde et svært anstrengt forhold til.
Det viser seg at han også har arvet beboerne, Madam Girard (Maggie Smith) og datteren Chloé (Kristin Scott Thomas).
Leiligheten er en såkalt viager, et system som gjør at man kan kjøpe en bolig billig, men betale beboeren en månedlig sum livet ut. Det er dårlig nytt for Jim, som er pengeløs.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
75 år gamle Israel Horovitz debuterer som regissør etter en lang karriere som forfatter. (Fun fact: Han er faren til Adam Horovitz fra Beastie Boys!)
Debutfilmen er basert på hans eget teaterstykke. Filmen fremstår også som filmet teater, der mye foregår innenfor fire vegger.
Det er pent, dannet og velgjort, men kanskje ikke fryktelig spennende rent filmatisk.
Modent og rutinert spill
Heldigvis er skuespillerne gode. Spesielt er scenene mellom Kevin Kline og Maggie Smith full av bitende dialog og høy temperatur.
Forholdet mellom Jim og Chloé starter kaldt, men endrer karakter ut over i filmen.
Måten det skjer på, kan virke litt brå og umotivert, og jeg tror ikke helt på det, selv om Kristin Scott Thomas spiller modent og rutinert i rollen som vingeskutt fugl som aldri kom seg ut av redet.
LES: Anmeldelsen av Le Week-end
Min leilighet i Paris handler om de langtrekkende og uoversiktlige ringvirkningene av foreldres synder. Det gjør at filmen fører sine figurer og sitt publikum ut på dypere grunn enn man skulle tro innledningsvis.
Det er til filmens gunst at den blir mer enn en søt komedie fra en romantisk by.
Min leilighet i Paris er verdt å se, men klarer du bare en Paris-film i år, bør du også vurdere Le Week-end i stedet.
