Foxcatcher er et svært interessant innblikk i et dystert kapittel av amerikansk idrettshistorie.
Filmen er basert på den sanne historien om den eksentriske amerikanske milliardæren John E. du Pont og hans sponsing av bryterbrødrene Mark og Dave Schultz på slutten av 80-tallet.
Historien om du Pont og Schultz-brødrene er kjent i USA. Det tragiske utfallet av bryternes samarbeid med miliardæren er imidlertid ikke like kjent i Norge, men dette er en mørk og ubehagelig historie som viser den gufne baksiden av medaljen.
Fra drøm til mareritt
Mark Schultz (Channing Tatum) og storebroren Dave (Mark Ruffalo) vant begge gull i bryting under Sommer-OL 1984 i Los Angeles. I forkant av VM i 1987 hadde de likevel ingen store sponsorer som støttet dem i oppkjøringen.
Når Mark en dag blir kontaktet av en sponsor som vil sikre at han får den oppfølgingen han trenger for å vinne VM-gullet, er det en drøm som går i oppfyllelse – men du Ponts innblanding i livene deres skal snart vise seg å bli et mareritt.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Strålende skuespill
Mark og Dave vokste omtrent opp uten foreldre og de to har et svært nært forhold. Lillebroren er til tider usikker og sint, mens storebror alltid har en sindig ro over seg. Mark trenger Dave, noe samspillet mellom Tatum og Ruffalo får godt frem.
Begge spiller strålende, og spesielt interessant er det å se dem trene sammen. Hvordan en bryters kropp – så klumpete og luntende – blir smidig og rask i ringen, er fascinerende, men det beste er likevel å se hvordan brødrenes sinnstilstand påvirker måten de bryter på. Marks ampre energi mot Daves rolige bevegelser.
Steve Carell ble nominert til en rekke priser for sin rolle som du Pont, og det er vel fortjent, men det er Mark Ruffalo som etter min mening er filmens beste.
En saktegående fortelling
Regissør Bennett Miller har laget både Moneyball og Capote, så det er liten tvil om at mannen er dyktig til å lage biografiske filmer.
I Foxcatcher har han valgt å holde et rolig fortellertempo, med dvelende scener som gjør at filmen nesten kan føles litt for lang. Fordelen med dette er imidlertid at vi får tid til å forstå hva for en mann John du Pont er.
Miller gir Carell spillerommet han trenger for å vise du Ponts forskjellige personlighetssider, fra myndig velgjører og energisk sportsfanatiker, til en stormannsgal, svært ensom mann med sterke vrangforestillinger om sin egen person.
En av årets beste
Foxcatcher bruker mer tid på å la oss bli kjent med du Pont, enn på selve hendelsen som gjorde ham beryktet, og det er ubehagelig å følge med på hvordan du Pont blir mer og mer paranoid og kontrollerende etter hvert som handlingen utspiller seg.
Jeg skulle ønske vi fikk vite mer om hva som skjedde mot slutten, for filmen avsluttes litt brått, men regissør Miller har nok ikke hatt som formål å fortelle om tragedien som allerede er kjent i USA.
Han gir oss isteden et innblikk i et svært forstyrret sinn, og har med det laget en film som antageligvis kommer til å stå igjen som en av årets beste.
