Ja, jeg innrømmer det gjerne. Før jeg skulle se Fifty Shades of Grey var jeg veldig spent på å endelig finne ut hva som var greia. Hva er det med denne historien som har fått kvinner over hele verden til å gå av skaftet?
Den erotiske romantrilogien Fifty Shades, skrevet av E. L. James, har solgt over 100 millioner eksemplarer og gjort husmorspornoen til allemannseie. Basert på hva jeg hadde hørt om bøkene, forventet jeg meg en platt film med lite historie og mange sexscener som grenser til porno – jeg ble istedenfor positivt overrasket.
Jomfruen og milliardæren
Anastasia Steele, spilt av Dakota Johnson er en litteraturstudent på siste året, en såkalt flink pike, som ikke er klar over effekten hun har på menn. Hun er snill, hun er søt – og attpåtil er hun jomfru.
Når hun må intervjue den mystiske milliarderen Christian Grey, spilt av Jamie Dornan, til skoleavisa, forandrer det livet hennes. Hun faller pladask (faktisk bokstavelig talt) for Mr. Grey, og det er ingen tvil om at han er sterkt tiltrukket av henne.
Kjemien gnistrer mellom de to, problemet er bare at Christian ikke er interessert i et romantisk forhold. Han vil kun ha et seksuelt forhold til Anastasia, der han er den dominate parten, hun hans underdanige.
Derfor vil han at Anastasia skal undertegne en avtale om kofidensialitet og en kontrakt der hun gir sitt samtykke til forskjellige seksuelle handlinger i BDSM-landskapet.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Historien fungerer
Det blir raskt tydelig at Chrstian har opplevd ting som gjør at han ikke klarer å slippe mennesker inn i livet sitt. Han vil ikke bli kjærtegnet, han vil ikke snakke om følelser, han vil ikke ha kjærlighet, men Anastasia skaper sprekker i muren han har bygd opp.
Og det er nettopp denne delen av historien som gjør at Fifty Shades of Grey, overraskende nok, fungerer, fordi filmen handler om noe mer enn bare rå sex mellom en rik fyr og en snill, liten pike.
Filmen problematiserer hvorfor Christian har et behov for å dominere kvinner, og hvorfor han er redd for nærheten et normalt forhold vil føre med seg. Dessverre gjøres det på en litt åpenbar måte, sigarettmerker på kroppen er alltid et hint om mishandling, men denne delen av historien gir likevel filmen et ørlite lag av ekstra dybde.
I forkant av kinopremieren har debatten rast, og filmen har fått kritikk for å romantisere overgrep mot kvinner. Det er mulig det er noe som har falt fra i overgangen fra bok til kinolerret her, men jeg ser ikke at filmen Fifty Shades of Grey gjør dette.
Selv om Christian Grey er kontrollerende og dominant undertrykker han aldri Anastasia, og han tvinger henne heller ikke til å gjøre noe hun ikke vil.
I don’t make love. I fuck. Hard.Christian Grey
Kleint manus
Manusforfatter Kelly Marcel har klart å lage et filmmanus av en erotisk roman, men manusarbeidet i filmen er likevel ikke enestående på noen måte. Filmen er stappfull av klein dialog og kommentarer som åpenbart er lagt inn kun for å få rødmende jenter i kinosetet til å fnise.
Som når Christian, helt ut av det blå, sier til Anastasia at hun ikke ville klare å gå på en uke om de var sammen, eller når han konstaterer at han aldri elsker med noen, han knuller, og hardt attpåtil. Replikker som dette blit påtatte og kunne med fordel vært fjernet.
Heldigvis er kjemien mellom Dakota Johnson og Jamie Dornan strålende, og de spiller for det meste bra også. Johnson er veldig sjarmerende som Anastasia, som har humor og bein i nesa, samtidig som hun også er usikker. Dornan passer på sin side fint i rollen som mystisk og plaget.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Vi må snakke om sexscenene
Hvorfor har hun ikke nevnt sexscenene, lurer du kanskje på nå? Joda, de må selvfølgelig nevnes, selv om de utgjør en overraskende liten del av filmen.
Hvis du er engstelig for at Fifty Shades of Grey er full av grove sexscener du blir flau av, kan du puste lettet ut. Noen av scenene er ganske hete, men det går likevel relativt pent og pyntelig for seg.
Filmen er teknisk flott, med et tydelig visuelt uttrykk som skifter mellom rød- og gråtoner. Sexscenene er lengre og viser mer nakenhet enn vi vanligvis ser i Hollywood-filmer, med brystvorter og det hele, men regissør Sam Taylor-Johnson og fotograf Seamus McGarvey har gjort en god jobb for å gjøre det smakfullt.
Uforløst slutt
Fifty Shades er som sagt en trilogi, og det er også to filmer til på vei, noe som blir gjort tydelig ved måten filmen avsluttes på. Filmen er to timer lang, men avslutningen kommer veldig brått.
Det føles som om historien bare såvidt er påbegynt, og det er mye uforløst som ligger i lufta.
Dette er selvfølgelig gjort for å få oss til å ville ha mer, for å få oss til å bli spente på fortsettelsen – og kall meg gjerne enkel – men det funka!
