Han har ofte blitt parodiert, latterliggjort og ignorert. Men ingenting hjelper. I den rette typen roller, er Keanu Reeves på høyde med de fleste!
I hans siste film, John Wick, som går rett på Blu-ray og DVD i Norge, bruker han sin begrensede rekkevidde som skuespiller til fulle. Og det er akkurat nok i tittelrollen som voldsom hevner i New York.
Denne filmen stiller mine grunnleggende behov for hard action, hardbarka typer og veldig, veldig mye skyting.
Ran starter voldsorgie
John Wick (Keanu Reeves) blir ranet i sitt eget hjem. Tyvene dreper bikkja hans. Den firbeinte var en gave fra hans nylig avdøde kone, og dermed er voldsorgien i gang.
Sønnen til en russisk gangsterboss vet nemlig ikke at John Wick er en tidligere leiemorder av verste kaliber. Og nå finner han frem alle sine gamle våpen for å skyte seg frem til hevn.
Chad Stahelski og David Leitch debuterer som regissører, men er ingen nybegynnere i actionsjangeren. Begge har vært stuntmenn, stuntkoordinatorer og second unit regissører i en årrekke. Stahelski har også vært stunt double for Keanu Reeves i blant annet Point Break og Matrix-filmene.
Stahelski og Leitch regisserer stilsikker og ultravoldelig action, og er ikke redde for å ta i bruk velkjente klisjéer, som helikopterbilder av by, sørgescener i regnvær, en helt som tåler alt (og som kjører amerikanske muskelbiler) og en skurk som virker å ha halve byen på lønningslista.
Men det fungerer, fordi Stahelski og Leitch avvæpner potensielt flaue scener med hint av humor.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Historien er tynn. Hevnerens motiv er ikke spesielt troverdig. Det som gjør John Wick til en over gjennomsnittlig vellykket actionfilm, er den nærmest uavbrutte rekken av voldsomme sekvenser med skyting og slåssing.
Dette er ikke akkurat sofistikert og velkoreografert. John Wick buldrer som en bulldoser gjennom horder av skurker med et veritabelt arsenal av våpen og kampteknikker.
Det er tøft, barskt og blodig. Men altså ingenting for feinschmeckere. Hadde filmen vært en matrett, ville den ha vært kjøttkaker med brun saus og poteter.
Vekker gode minner
Det går selvsagt an å pirke i ett og annet. Gangsterbossen Victor Tarasov spilles av svenske Michael Nyqvist, som er en pen mann og en flott skuespiller. Men han fremstår som svært lite russisk, og er heller ikke særlig overbevisende i nevekamp.
Det samme kan sies om Alfie Allen i rollen som sønnen Iosef Tarasov, som egentlig speiler Allens rolle som Theon Greyjoy fra Game Of Thrones, en feig figur som forgjeves forsøker å utstråle makt som alle vet at han ikke har.
Man kan også reagere på det totale fravær av politi i en film der det føres rene gangsterkrigen midt i New York. Og så kan det virker litt snålt å ha navn som Willem Dafoe, John Leguizamo og Ian McShane på rollelista, og bruke dem til nesten ingenting.
LES: Anmeldelsen av The Expendables 3
Men alt dette spiller liten rolle i den store sammenhengen. John Wick er nemlig en vellykket lavbudsjetts actionfilm som vekker gode minner fra tidligere tiårs hevnefilmer, enten de ble ledet av Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger eller Charles Bronson.
Keanu Reeves viser seg å være fullt habil i samme sjanger, og makter å vekke sympati i en rolle som egentlig burde vekke moralsk forargelse og indignasjon.
John Wick går altså rett på Blu-ray, DVD og strømming, og er verdt å sjekke ut. Dette er en heftig og effektiv voldsfilm som gjør meg begeistret. Og det gleder meg at en oppfølger allerede er påtenkt.
