Tiden i Tyskland rett etter andre verdenskrig ble skildret godt i filmen Lore i 2012 (norgespremiere i 2013).
Tematikken i Phoenix er ganske lik, selv om plottet avhenger av noen melodramatiske poenger som strekker troverdigheten.
Når dramaet likevel oppleves som sterkt, er det på grunn av godt skuespill, en jevn stigende nerve, og et klimaks som antydes enkelt i stedet for å overforklares.
LES: Anmeldelsen av Lore
Overlever konsentrasjonsleir
Jødiske Nelly (Nina Hoss) hentes hjem til Berlin i all hemmelighet av venninnen Lene (Nina Kunzendorf) etter å ha overlevd fangenskap i en konsentrasjonsleir.
Hun har store skuddskader i ansiktet, og får nytt utseende og ny identitet med plastisk kirurgi.
Nå leter hun etter ektemannen Johannes (Ronald Zehrfeld), som kanskje var den som anga henne til nazistene.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens plott kan være litt drøyt å svelge, for den videre utviklingen er ganske fantastisk. Historien er av og til på grensen til å skli ut i det nær parodiske, men gjør det aldri.
Regissør Christian Petzold kunne nok ha rotet det til for seg, men jeg mister aldri helt bakkekontakten med figurene, selv om interaksjonen mellom dem i enkeltscener kan ha et ufrivillig komisk preg.
Det skyldes først og fremst godt skuespill av både Nina Hoss og Ronald Zehrfeld under Petzolds balanserte regi. Disse folka kjenner hverandre godt. Hoss og Petzold har samarbeidet på åtte filmer. De hadde også med seg Zehrfeld i Barbara fra 2012.
Overbevisende tidskoloritt
Jeg er ukjent med hvor gode resultater man kunne oppnå med plastisk kirurgi i 1945, men i denne filmen er resultatet formidabelt.
Filmen viser kun uskarpe sort/hvitt-bilder av Nelly fra før krigen brøt ut, men nå er hun akkurat nok forandret til hun ligner, men blir ikke tatt for å være seg selv.
Vi er i en tid med relativt få bilder i omløp, og der mange års separasjon kan spille hukommelsen et puss. Historien viser også at folk av og til tror på det de ønsker skal være sant.
LES: Anmeldelsen av Der Untergang
Phoenix er pent fotografert. Produksjonens begrensninger vises i byscener fra Berlin, der den samme ruinen og gatestubben brukes gjentatte ganger fra ulike vinkler.
Men tidskoloritten er overbevisende, og følelsen av et ødelagt land preget av resignasjon og nervøst kaos er påtagelig.
Historien som fortelles i Phoenix er kanskje ikke den mest realistiske, men atmosfæren den foregår i, er troverdig nok.
