Det er umulig å se The Theory of Everything uten å få sympati for Stephen og Jane Hawking, slik de blir gestaltet av Eddie Redmayne og Felicity Jones.
Dette er en sterk historie om kjærlighet satt på store prøver, og om et helt spesielt intellekt som må trosse en alvorlig sykdom for å oppfylle sitt potensial. Kanskje er dette en smule for pent og pyntelig skildret, i en trygg og konservativ ramme.
Men Eddie Redmaynes hovedrolle er innstudert, finstemt og godt spilt. Selv i filmens siste fase gjør han det lett å lese en figur uten vanlige muligheter til å uttrykke seg.
LES: Anmeldelsen av The Social Network
Rammes av alvorlig muskelsykdom
Stephen Hawking burde være kjent nok, men for sikkerhets skyld: han er den britiske professoren som blant annet er kjent for sine teorier om sorte hull, og forsøk på å binde sammen relativitetsteorien og kvantefysikk, men også for sitt liv i rullestol med en alvorlig muskelsykdom.
Filmen viser hvordan han møter sin tilkommende kone Jane på Cambridge-universitetet i 1963, og hvordan både forskning og kjærlighet blomstrer de neste tiårene, samtidig som kroppen hans gradvis lammes av den uhelbredelige Lou Gehrigs sykdom (amyotrofisk lateralsklerose/ALS).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hawkings briljante hjerne demonstreres i flere sekvenser, men kun på et helt grunnleggende nivå. Her holder manuset seg til hovedlinjer, ikke dyptgående detaljer.
Regissør James Marsh (Man On Wire) og manusforfatter Anthony McCarten er mer interesserte i å skildre forholdet mellom Stephen og Jane, og hvordan sykdomsforløpet påvirker dem.
Manuset er basert på Jane Hawkings egen bok, og viker unna privatlivets mest intime sfære. Også Janes gryende følelser for familiens gode hjelper, Jonathan Hellyer Jones (Charlie Cox), fortelles med takt og tone, slik at ingen blir støtt.
Stor respekt for subjektene
Det kan kanskje argumenteres at filmen har litt for stor respekt for sine fremdeles nålevende subjekter. Regissør James Marsh tar få sjanser her, og lar noen åpenbare kontroversielle elementer fra virkeligheten være i fred.
Det kan i blant virke som om historien fisker litt for åpenbart etter sympati og medfølelse. Men den får det. The Theory of Everything er nemlig solid spilt og trygt regissert som en stor og bred dramafilm fra virkeligheten.
Filmen er best i kontrastene mellom Stephen Hawkings store tankevirksomhet og de små øyeblikkene i privatlivet.
LES: Anmeldelsen av The Imitation Game
The Theory of Everything har tilsynelatende en del til felles med Morten Tyldums The Imitation Game. Begge er historiske filmer basert på virkelige hendelser i England.
Begge handler om smarte mennesker med private problemer. Begge er trygge, polerte underholdningsfilmer myntet på et stort publikum.
Og begge filmene fortjener langt på vei den suksessen de allerede har oppnådd.
